Slutt for Jakob og Neikob

Hva gjør vi med tiden vi har til rådighet?

Bruker vi den aktivt, eller somler vi den bort?

Er det mulig å stjele tid, eller kan man kanskje kjøpe den?

Slike spørsmål tumler de to bestevennene Jakob og Neikob med, i det som forfatteren Kari Stai har sagt skal bli den aller siste boken i serien. Sju er jo et magisk tall. Nå er et norsk barnebokunder ved veis ende.

Heder til den som gir seg på høyden.

Lever videre

Men om forfatter og illustratør Stai har sagt sitt, er det ingenting som tyder på at Jakob og Neikob forsvinner fra norske leseres bevissthet. Bøkene har klassikerverdi. Vennene lever videre på små og store teaterscener. Dette er slitesterk kvalitet.

Ikke alle de sju bøkene er like gode. Best er de som holder seg nærmest motpol-konseptet, der Jakob alltid er positiv og nysgjerrig, mens Neikob er skeptisk og repliserer med å riste på hodet til Jakobs mange gode forslag. Begge blir svar skyldig når de alltid går i samme baner. Konsekvensene av å være forutinntatt og påståelig i sitt eget, har Kari Stai formidlet på nydelig muntert vis.

Tiden som kommer - eller går

Det er noe tidløst og traust over de to vennene, som er motpoler også i det grafiske; rødt og blått, oppovermunn og nedovermunn, liten lue, stor hatt. Denne gangen får selveste evigheten spillerom.

For tiden står ikke stille. Verden - slik vi kjenner den - kan ikke være den samme alltid. Hva gjør vi for å benytte den tiden vi har til rådighet?

Etter flere år med pandemi, der det for mange kan virke som om tiden faktisk har stått stille, er slike spørsmål høyst relevante.

Blir det for høytravende for små lesere? «Jakob og Neikob og tidsmaskinen» er jo en bildebok beregnet på barn under skolealder. Men Stai konkretiserer, enda bedre i bilder enn i tekst. Dette er utgangspunktet:

Jakob og Neikob våkner opp en dag og oppdager at de har fått skjegg og bart! De har sovet i ti år! Hvordan skal de få tilbake tiden som er tapt?

Svaret blir en tidsmaskin. Selve ordet tidsmaskin er satt med stiliserte, rektangulære bokstaver på tittelbladet, sånne bokstaver som dukker opp i et digitalt display. Her kan det passe å skyte inn at det visuelle uttrykket som alltid er grundig gjennomtenkt hos Stai. Innsiden av permene prydes av en uendelig mengde sneglehus i Jakob og Neikob-fargene tomatsupperødt og bondeblått. Spiralmønsteret gir assosiasjoner til evighet og verdensrom, selve sneglen, som jo for de fleste forbindes med treghet, somler seg over boksidene som en anonym detalj, men tydelig for den som vil se.

Samtidsaktuell

Hva tid er - er et eviggyldig spørsmål. Ofte knytter Stai fortellingene sine til utfordringer som er mer akutte. Det kan handle om fremmedfrykt, i boken om den nye naboen, eller om klimautfordringene, som i fortellingen om stormen. Hun stiller også overordnede spørsmål om individualitet versus konformitet. I « Jakob og Neikob og Alle Andre », som også er blitt teater , utfordres leserne til å reflektere over sin egen identitet.

At Stai følger med i timen, vitner hennes omtale av figuren Somlekob om. I årets bok selger Somlekob tid til de to vennene. Men de føler seg lurt. Når de vil klage, skriver Stai:

«Somlekob svarer ikkje, for akkurat da har hen ein lang pustepause.»

Hen, skriver Stai, og tar tydelig stilling i debatten om det nye pronomenet.

Forundring og forvirring

Jeg løfter tommelen opp for intensjonen om å trekke overordnede etiske dilemmaer inn i bøker for de alle minste. Når det samtidig står noe dramatisk på spill i den konkrete, hverdagslige fortellingen, blir dette suveren barnelitteratur.

I «Jakob, Neikob og tidsmaskinen» blir likevel rammefortellingen såpass svevende at jeg blir litt forvirret. Kanskje er det møtet med døden som forvirrer meg?

Her skal jeg ikke røpe mer enn å si at de to vennene tøyser med tiden også i siste replikk.

Forvirring er ikke det verste man kan sitte igjen med etter et møte med stor kunst.

Takk for følget, Jakob og Neikob!