Tegneserie som trollbinder

«Ingen vei tilbake» – hvilke lesere blir ikke fenget av en sånn tittel? Boken er den andre i Sigbjørn Lilleengs forrykende fantasy-serie «Nagel».

Vi er langt ifra i noe norrønt univers, selv om Lilleeng spinner skjebne­tråder til både ulv og volve.

Politiske paralleller

Handlingen er lagt til Nordheim. Etter Den Store Krigen, der menneskene nedkjempet grufulle skrømt som gjorde hevd på jorden, selger Nordheim nå våpen til Aradan, en million­by i sør.

Der er det ikke skrømt, men mennesker som skal nedkjempes. De bor i den lille by­staten Heradan, men Aradans soldater gjør krav på land­områdene deres.

Frigjørings­kampen til minoriteten blir betraktet som terrorisme.

Klinger det noen bjeller?

Tøffe tre

Som i så mange gode fantasy-fortellinger – Harry Potter er bare én av dem – dreier dramatikken seg rundt et utsatt og handlende trekløver.

I midten står Nagel. Han er den siste i sin art, ikke helt menneske, men heller ikke helt dyr. Han beskyttes av myndighetene, men mobbes på skolen.

Brage er den rotløse og nysgjerrige einstøingen som forsvarer Nagel – for penger, vel å merke.

Og inn i dette forholdet kommer Farah, en foreldreløs jente fra Heradan, som nå bor hos sin korrupte onkel og tante i Aradan. Hun har bein i nesa og kraft i knytt­nevene og blir Nagels første ekte venn. Hun blir også en gerilja­kriger som fortsetter kampen til sine drepte foreldre.

Når så skrømtene begynner å røre på seg, er spenningen i gang.

Effektfull forteller

I likhet med døds­eterne hos J.K. Rowling, har skrømtene vokst seg sterke i det skjulte og samler seg til fornyet kamp.

De ser groteske ut. De kan minne om orkene i «Ringenes Herre», med hogg­tenner, horn og en hud riflet opp så både blod­årer og bankende muskler synes.

Lilleeng har et suverent grep både om det brutale universet med så mange konnotasjoner, og om de unge hoved­personene sine. De har individuelle karakter­trekk og blir gjenkjennelige typer, men er samtidig flerdimensjonale med både gode og mindre gode sider.

De er helt klart helte-materiale, men blir likevel ingen glans­bilder.

Lilleeng har en ekspresjonistisk stil, der hver tegneserie­rute er mettet av ekstrem handling eller ekstreme følelser.

Det er få hvile­skjær i en fortelling som bykser fremover, og der flere historier rulles ut parallelt. Skiftene mellom de ulike åstedene og handlings­forløpene er av og til så kjappe at en leser kan slite med å henge med.

Men vi vil jo fylles av spenningen, føle på farene og la oss rive med i grøssende gys. Blod flyter og villdyr snerrer i en episk fabel som spenner dags­aktuelle temaer til det ytterste.

Smart samtidskritikk

Sigbjørn Lilleeng spidder politikere som ikke lytter til folket – i alle fall ikke til plagsomme og fremtidsrettede ungdommer.

Han skildrer utenforskapets destruktive konsekvenser på den ene siden, og samholdets oppbyggelige redning på den andre. Han røsker i maktens mørke sider.

Så kunne man tro han ble dyssende politisk korrekt. Men nettopp fordi referansene er så mange, fordi det er mulig å assosiere til ulike konflikter i verden, og ikke bare til den ultra-akutte situasjonen mellom Israel og Gaza, blir dette en rik serie.

«Ingen vei tilbake» folder seg ut og skaper sammen­henger og tilknytnings­punkter som man kan ta inn over seg hvis man vil, eller hoppe over om man ikke ser dem.

Ja takk til fortsettelsen

Fortellingene om Nagel kom først ut i kortere album under merkelappen FNRZ. Men Sigbjørn Lilleeng byttet forlag og tittel og skrudde karakterene sine mer til. Forbannelsen FNRZ og hentydningene til den mytologiske Fenris­ulven, spiller fremdeles en betydelig, om ennå ikke avslørt rolle.

Forlaget Strand skriver at det er planlagt tre bøker i alt.

Jeg er klar for mer.

Men ber aller nådigst korrektur­leserne sjekke tids­forskjellene mellom slåss og sloss.