Musikalsk og treffsikkert

Jakob og Neikob er to frydefulle karer, et radarpar fra nyere norsk barnelitteratur signert forfatter og illustratør Kari Stai.

Utgangspunktet er enkelt: Motsetninger tiltrekker hverandre. Jakob sier alltid ja, Neikob sier alltid nei.

Da Det Norske Teatret åpnet igjen 7. mai, var det med en forestilling som utforsker identitetsprosjektet i Kari Stais bildebøker – og som understreker at vi trenger hverandre. Forestillingen «Jakob og Neikob og Alle Andre» er basert på Stais femte bok om de to.

Tapt og funnet

Opplevelsen av å miste seg selv blir fysisk i «Jakob og Neikob og Alle Andre». Forestillingen presenterer de to vennene som bor i samme hus på en bakketopp. Denne gangen kommer Masekob på besøk, og han lurer på hvorfor Neikob ikke er som alle andre.

Neikob blir lei seg for dette, og sammen med Jakob drar han ut i verden for å finne ut hvordan Alle Andre er. Jakten ender i verdensrommet, med kloning og det hele, og det er her Neikob mister seg selv.

Kari Stais bøker er preget av sterke, rene fargeflater og todimensjonale figurer. Fordelen med å lage teater av bildebøker som denne, er mulighetene som åpner seg på scenen. Neikobs mutthet kombineres med stor omsorg for omgivelsene, blant annet for en potteplante han stadig steller. Jakobs lekne munterhet utgjør kontrasten som gjør de to uadskillelige.

Utvidet univers

Forestillingen har mange kvaliteter som bygger opp under Stais univers og samtidig utvider boken. Regissør Øyvind Osmo Eriksen bruker musikk som et bærende element, og det er nettopp musikken sammen med den lune humoren og slapstickelementene som blåser liv i de kjente figurene fra boken.

Det fysiske spillet og nøye gjennomtenkte detaljer gir karakterene dybde.

Scenografien består av kjente elementer og hint til bøkene. Jonas Fuglevik Urstad utgjør en god kontrast i rollene som alle karakterene de to vennene møter. Bevegelsesspråket hans er fengende og smittende i de ulike rollene.

Tematisk favner forestillingen en problematikk som kanskje er begynnende hos en treåring, men som vil manifestere seg hos barnet i stadig sterkere grad når det vokser opp: Hvem alle andre er, og hvem jeg er i forhold til alle andre. Tider skal komme der begrepet både blir en trussel, et skjulested og noe man vil bort fra.

Ny intimitet

Å sitte med minst en meters avstand i teatersalen var en ny opplevelse. Små, adskilte klynger i publikum åpnet opp for en helt spesiell intimitet. Barna var ikke omringet av fremmede, de satt trygt sammen med noen de kjente.

«Jakob og Neikob og Alle Andre» har tematikk som byr på uante muligheter for refleksjon.

Og akkurat det er en viktig del av teateret: Å undres, fundere, stille spørsmål. Og barn stiller spørsmål høyt. Slik skal det være, og slik ble det også.

Det skapte et helt spesielt refleksjonsrom den lille timen stykket varte. Dermed ble smittevernteater en intim og kanskje til og med rikere opplevelse enn om salen hadde vært full.

Anbefalt videre lesing: