Det er enkelt og nærmest genialt. Den ene sier alltid ja, den andre nei. De er motpoler i farger og fremtoning, det er blått og rødt, det er oppovermunn og nedovermunn. Kari Stais stiliserte små figurer er tydelige, vi vet hvor vi har dem. Men vet de det selv? Allerede fra den første boken blir stereotypiene utfordret. Kanskje er det ikke så bra alltid å si ja. Eller omvendt: Det kan bære rent galt avsted om man alltid svarer nei.
Hva skjer?
For hver bok har Kari Stai ført inn en utenforstående som truer balansen. Først var det Tjuven, som var gul og forførerisk. Så var det Julenissen, så en ukjent nabo. Denne gangen er det Masekob som blander seg inn.
Han er ikke fornøyd med Neikob, som han mener er for annerledes.
Neikob blir lei seg og bestemmer seg for at han vil bli som Alle Andre. Men hvem er de?
Tydelig billedspråk
Kari Stais uttrykk er gjenkjennelig fra bok til bok, men har også rom for utvidelse og fornyelse. Masekob er trillrund og selvgod og insisterer på at ingenting er umulig, så lenge man maser nok!
Masekoppen er en morsom idé som Stai kunne gjort enda mer ut av. Hun har for øvrig forbløffende fine formuleringer som for eksempel Nokre planetar unna sit Jakob og tenker. Men språket glipper i blant på detaljnivå, som når Jakob blir beskrevet som heilt frustrert.
De visuelle detaljene er derimot helt på plass. Til og med på bokpermenes innside underbygger Stai budskapet om at forskjeller er vanlig. Et mylder av skikkelser fyller sidene, alle har like røde øyne, men de blå kroppene kommer i ulike varianter. En liten åpen plass er holdt av rundt et øyepar. «Teikn deg sjølv her», står det, som en invitasjon til å bli en del av det mangfoldige fellesskapet.
Store tanker for små lesere
Illustrasjonene gir også referanser til Stais tidligere bøker. Slikt skaper tilhørighet og identifikasjon. For hvem andre enn Tjuven er det som kjører buss? Men i motsetning til historien om Tjuven, som var skikkelig skummel, virker det som om mindre står på spill denne gangen. Scenene der Neikob faktisk blir som Alle Andre er for få, de er over nesten før vi har registrert at det er fare på ferde.
At Alle Andre ikke er noe å trakte etter, illustreres uansett gripende gjennom de tristeste grå pinnemenneskene jeg har sett.
Peer Gynt trakk seg i siste øyeblikk, da Dovregubben ville risse ham i øyet. Han ville beholde sin frihet og sin individualitet. Kari Stai klarer på få boksider å vise noe av det samme:
Å være seg selv (men ikke seg selv nok) er verdifullt.
Passer for deg som:
- er barn, har barn eller har vært barn
Flere anmeldelser fra NRK
Å være født i feil kropp er ikke noe vanlig tema i barnelitteraturen. Det har forfatteren Line Baugstø gjort noe med.
Dei sju dødssyndene er ikkje eit opplagt utgangspunkt for ein barnebokserie. Men forfattaren Gaute Heivoll, og ikkje minst illustratøren John Kenn Mortensen, har skapt eit passe nifst univers som fenger stor og truleg også liten.
Etter en svak mellom-etappe setter Håkon Øvreås og Øyvind Torseter inn gullstøtet på siste-etappen. «Blåse» er en flott oppfølger til den nordisk råd-vinnende «Brune» fra 2014.
