Konrad Mägi regnes som en av Baltikums aller fremste kunstnere. Det sies at han egenhendig brakte modernismen til Estland.
Alle estlendere har hørt om Mägi, men i den større europeiske kunsthistorien er han glemt.
Selv i land som Norge og Finland, der han i perioder bodde og arbeidet, er det ytterst få som kjenner til ham i dag. Selv hadde jeg aldri hørt navnet.
Nå løftes denne egenartede kunstneren frem gjennom en omfattende utstilling på Lillehammer Kunstmuseum.
Et herlig kunstnerskap
I det vakre Snøhetta-museet foldes Konrad Mägis rike, sanselige, maleriske verden ut i full bredde. I utstillingen kan vi vandre gjennom ulike faser og motivkretser.
Selv om Konrad Mägi malerisk sett var en modernist, var det ikke det moderne liv han ønsket å skildre.
Han kretset for det meste om i naturen, unngikk stort sett både folk og hus i sine bilder. Ved siden av landskapsskildringene, er han også kjent for sine sjelfulle portretter.
Mägi hentet inspirasjon fra et bredt spekter av europeiske stiler og strømninger, på sitt beste klarte han å flette sammen alle disse impulsene til et spennende og individualisert formspråk.
Dette er et virkelig herlig kunstnerskap å stifte bekjentskap med.
Gjennombrudd i Norge
Kvalitetsmessig er det et relativt stort spenn i kunstnerskapet, fra det helt virtuose til det mer ubehjelpelige.
Interessant nok malte han sine aller beste bilder i Norge, og det på tross av at han i denne perioden var så fattig at han tidvis overlevde på blåbær i skogen.
Her befester han en seiglivet myte om at motstand og elendighet nærer kunstnerisk kreativitet.
Han kom til Norge rundt 1908. Det er litt uklart hvor i landet han oppholdt seg, men at han en tid har gått omkring og sultet Kristiania er sikkert nok.
Det er heller ikke tvil om denne forunderlige byen i aller høyeste grad satte sitt merke på ham og hans kunst:
Det var nemlig her han fikk sitt kunstneriske gjennombrudd.
I kunstnerkretser møtte han den store malerhøvdingen Christian Krohg, som ble begeistret for Mägis nyskapende bildeuttrykk, og som arrangerte hans første skikkelige utstilling i 1910.
«Prikketrykk» og Munch-linjer
I utstillingen på Lillehammer kan vi studere mange av de fantastiske landskapsmaleriene fra Norge.
Her kombinerer han de franske pointillistenes «prikkeuttrykk» med jugendstilens dekorative eleganse og Munchs dynamiske linjeføring.
Selv om han slik sett trakk brede veksler på andre kunstnere og «ismer», utviklet han et meget nyskapende og egenartet formspråk.
«Norsk landskap med furu» viser dette dirrende, intense og svært originale bildespråket.
Her ser vi en høy furu foran et ulmende oransjefarget landskap, der dypblå innsjøer danner en vakker kontrast til det glødende høstlandskapet.
Yrende flettverk
Et annet verk viser noen slanke bjørketrær ved et grunt elveleie i et skogholt.
Her skildrer han vannets veksling mellom lysrefleksjon og gjennomskinnelighet.
I begge disse bildene ser vi at komposisjonen er konstruert over noe som likner en slags cellestruktur. Hvert fargepunkt er omgitt av en annen, ofte komplementær valør, med et elliptisk omriss i samme farge som kjernen.
Dette gir en følelse av at verken den nære skogbunnen, eller de fjerne åsene er bare en vakker flate. Den består av et yrende flettverk av vekster og mikroorganismer.
Dette formspråket gir en intensitet og et dirrende liv til uttrykket.
Etter å ha fortapt meg fullstendig i disse komplekse, formbevisste og koloristisk briljante bildene, er det ganske vanskelig å skjønne hvorfor han i en del andre malerier velger nærmest banale og opplagte farger, og overlessede komposisjoner der bildets elementer slår hverandre i hjel.
Hentes frem i lyset
Men det at kvaliteten er vekslende, betyr ikke at han ikke er en stor kunstner. Selv Edvard Munch har noen ganske svake bilder på samvittigheten.
Jeg er enig med Lillehammer Kunstmuseum i at dette er en kunstner som fortjener en plass i europeisk kunsthistorie, som del av den gryende modernismen.
Det er flott og betimelig at Konrad Magi nå hentes frem i lyset, for på sitt beste er han simpelthen suveren!
Hei!
Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om Nasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Floker av tråd og tau» av Magdalena Abakanowicz, «Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken og «LOL – Humor i norsk kunsthistorie» ved Haugar i Tønsberg. Her kan du også se hva jeg mener var de tolv sterkeste kunstopplevelsene i 2023.