Svart symboliserer ondskap, død og sorg, mens hvit er forbundet med renhet og uskyld. I motens verden er svart derimot assosiert med både makt og eleganse.
På Steinerskolen lærte vi at svart ikke kan regnes som en farge i det hele tatt. Ville vi ha mørke i maleriene våre, måtte vi bruke primærfargene rødt, gult og blått, og blande oss frem til en dunkel valør.
SVEIP: Utstillingen innledes med franskmannen Pierre Soulage. En kunstner som virkelig dyrket det svarte, og som undersøkte hva som skjer med billedflaten når store deler forsvinner i bekmørke.
Et mektig, ensfarget svart maleri med tykke lag av maling påført i vannrette spor og render med spatel eller stivbustet pensel, viser hvordan strukturen gir liv og bevegelse og bidrar til å hente lyset inn i den svarte flaten.
Denne tanken om at svart blir for hardt, er ikke bare en fiks idé hos svermeriske steinerskolelærere. Gjennom kunsthistorien ser vi også at de fleste kunstnere har vært forsiktig med det kullsorte pigmentet.
I den moderne og den samtidige kunsten er det imidlertid mange som har interessert seg for det svarte som fenomen, og svartfargens mektige virkninger.
På Henie Onstad Kunstsenter er våren og sommeren viet nettopp til den bekmørke svartheten i kunsten. «Fifty Shades of Black» viser verk fra samlingen der svart spiller en hovedrolle.
Kontraster mellom svart og hvitt
Og ingen er vel et bedre eksempel på dette enn Jan Groth, som gjennom et halvt århundre har undersøkt strekens forhold til flaten – og særlig den hvite linjen i en kullsort gobeleng, som en revne av lys i et stummende mørke.
SVEIP: Det slår meg hver gang jeg ser flere av Jan Groths arbeider samlet. Han jobber med det samme igjen og igjen: streken som tegner seg mot en bakgrunn.
Og det er ingen liten problemstilling han har gitt seg i kast med: Det er urbildet på den kunstneriske skaperakten, og det man vel må kunne kalle en menneskelig grunngest, foreta en «mark making», slik steinalderjegeren risset bilder i fjellsiden.
En annen som hele livet har jobbet bevisst med svart-hvitt-kontrasten som et hovedfokus, er den kvenske fotokunstneren Kåre Kivijärvi.
I mørkerommet hentet han frem og forsterket fotografiets naturlige kontraster gjennom manuell manipulasjon. Han abstraherte landskapene til renskårne, grafiske former, for eksempel et skinnende hvitt isfjell mot den svarte fjorden, med speilingen i havet som en grålig mellomvalør.
Flere av fotografiene som er utstilt. tilhører hans berømte serie som viser trålefiskere på Svalbardbanken.
Det er glitrende, sprellende fiskekropper, grå dønninger og tidvis med en hardbarket sjømann som en svart silhuett i forgrunnen. Det er så man kan kjenne den ramsalte lukten av hav og vått tauverk.
Svart som en farge
En annen måte å bruke svart i kunst, er slik Picasso gjør det i sitt berømte «Woman in Arm Chair» fra 1941, der det svarte spiller inn som en valør i en større koloristisk helhet.
I dette uttrykksfulle motivet har han risset opp en kvinnes fordreide ansiktstrekk og knyttede hender med harde, svarte konturlinjer.
Pablo Picasso regnes som selve grunnleggeren av den modernistiske malerkunsten, en som gjennom sitt mangfoldige prosjekt banet veien for en flunkende ny kunstforståelse. Jeg elsker det tvetydige i ansiktet. Det er som om hun har to fjes, kanskje som et bilde på to sider ved hennes personlighet. Dette viser mesteren Pablo Picasso. Den rytmiske komposisjonen og den beherskede, men kraftfulle koloritten. Bare dette maleriet alene gjør turen ut til Høvikodden verdt både tiden og busspengene!
Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad KunstsenterSamspillet mellom tegningens streker, den fiolette kjolen og den sjøgrønne bakgrunnen skaper en rytmisk og helhetlig følelse.
Edvard Munch var også en mester i å utnytte de kraftfulle effektene som svartheten gir, ikke minst gjennom sin grafikk.
I tresnittet «Måneskinn 1» fra 1897 ser vi en kvinne som står med ryggen mot et hus. Ansiktet hennes er skinnende hvitt, opplyst av månen som er utenfor bildet. Gjennom den blågrønne vinduskarmen bak henne ser vi inn i et rom som ligger i stummende mørke. Likevel får vi en nifs følelse av at noen kanskje står der inne og ser ut på kvinnen.
I tresnittet spiller svart selvsagt en viktig rolle. Her «maler» man ikke med fargede linjer på et hvitt ark slik man som kunstner vanligvis gjør. Man «tegner» med hvitt på svart. Man skaper bildet ved å skjære bort elementer fra treplaten. Her ser vi Munchs mesterlige evne til å komponere et kraftfullt uttrykk. Det er et tydelig visuelt hierarki: Det skinnende kvinneansiktet er bildets hovedmotiv og det første vi ser på, deretter vandrer blikket vårt mot den måneopplyste veggen bak, og deretter til de mørklagte elementene som treet i bakgrunnen og kvinnens hatt og elegante kjole med skulderputer. Står det noen i det mørklagte rommet og kikker ut av vinduet?
Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad KunstsenterHennes stive, frontale skikkelse, med en overdådig hatt og høye skulderputer, kaster en stor, litt uhyggelig skygge på den opplyste husveggen.
Stilren utstilling
Det er virkelig en glede å vandre gjennom den stilrene utstillingen.
Der jeg går, tenker jeg på samlingsutstillingen som fenomen. Det er sjeldent blant de mest spektakulære, høyprofilerte prosjektene en institusjon har å by på. Ikke desto mindre er det jo et museums aller viktigste oppgave å forvalte og formidle samlingen.
Og egentlig tenker jeg at det er en slags lakmustest for en kurator. Det er ikke noe vanskelig å lage en strålende utstilling med en stor innlånt stjernekunstner.
Mye større kreativitet og tankekraft kreves for å lage noe spennende ut av det man har i magasinet. Det er ingen liten utfordring å stadig skulle komme opp med nye innfallsvinkler og nye rammer til den samme samlingen.
Et av Weidemanns dunklere skogbunnmotiver er også inkludert i utstillingen. «Fra skogen» veksler mellom oljerike, tykke penselstrøk, som nesten skaper en tredimensjonal følelse, og mer skrinne, terpentinrike overflater, som skaper dynamikk og liv i uttrykket. I det mørke skjelnes fargenyanser som grønt og små felter med rødt som vegetasjon og kanskje høstblader som har landet på mosen.
Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad KunstsenterDenne gangen synes jeg Henie Onstad Kunstsenter på en enkel og implikasjonsrik måte har klart å skape en interessant inngangsport som reiser en rekke både tematiske og formmessige spørsmål:
Hva representerer dette bekmørket i de ulike prosjektene som vises? Hvorfor forbinder vi så mye negativt med det svarte i vår kulturkrets? Hvordan inkluderer du svart i et bilde, uten at det danner et «hull» i komposisjonen? Og kan nettopp denne virkningen i seg selv være interessant, noe man kan ønske å etterstrebe?
«Fifty Shades of Black» er med andre ord en utstilling som har masse å by på, både av estetisk og tematisk art!
Hei!
Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om Nasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Floker av tråd og tau» av Magdalena Abakanowicz, «Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken og «LOL – Humor i norsk kunsthistorie» ved Haugar i Tønsberg. Her kan du også se hva jeg mener var de tolv sterkeste kunstopplevelsene i 2023.
