En veiviser gjennom pandemiene

Jeg kunne ikke annet, jeg måtte smile; midtveis i lesingen av Espen Stuelands «Pandemiarkivene» tok jeg den lille pausen for å sveipe meg gjennom nyhetene.

Og, mens Stueland på inngående vis diskuterte teoriene om miasmene (stanken, dunstene, sumpens utsondring) som kolerasykdommens opphav, kunne jeg lese i The Guardian at britiske helsemyndigheter ville anbefale ti minutters regelmessig gjennomlufting av rommene når flere mennesker var samlet den kommende vinteren. For å få smittestoffene ut.

Der, på det punktet, var det nær umulig å ikke tenke gjenkjennelse og likheter – mellom oss i vår pandemi og fortidens kamp med pest, kolera og annen uhumsk lidelse og massedød.

Gir historisk oversikt

Kjent og ukjent, det nære og det fremmede, grenser og reisemuligheter, handel og isolasjon, frihet og restriksjon, økonomi og helsepolitikk, kollektiv og individ: En pandemi rommer et oppkomme av motsetninger som kampen mot den må ta stilling til, bevisst eller ei.

Espen Stueland skriver om alt sammen, i en lang historisk kontekst der pandemilitteraturen står i sentrum for undersøkelsen. «Én ting koronaepidemien har gjort ettertrykkelig klart, er at det kreves svært mange typer viten for å forstå smittesykdom», skriver Stueland i forordet. Han berører mange av dem, men « ... de skjønnlitterære tekstene utgjør bokens omdreiningspunkt».

«Pandemiarkivene» er med andre ord, og et stykke på vei, en oversiktsframstilling av pandemier slik Europa (først og fremst) har kjent og ikke minst møtt dem.

Samtidig går Stuelands bok lenger og videre, og blir en pandemiers litteraturhistorie, en smittesykdommers kulturhistorie.

En fortelling om legevitenskapens baling med kunnskap, forutinntatte synspunkter og nye tanker, men også om menneskenes liv og ulike vilkår. De svakeste og fattigste rammes alltid hardest, også når døden kanskje lurer i den lufta man puster inn – eller var det usynlige dyr i drikkevannet?

Ustoppelig interessant

«Hva gjør et 300 år gammelt verk om pesten viktig?», spør Stueland i det han begynner presentasjonen av Daniel Defoe og hans «A Journal of the Plague Year».

Boken handler om utbruddet av byllepest i London i 1665.

«Et svar kan være at fortellingen levendegjør for ettertidens lesere hvordan Londons befolkning opplevde pesttiden», skriver han. Når Stueland så hevder at Defoes tekst fortsatt er medrivende, tror jeg ham uten videre.

Hans egen presentasjon av så vel Defoe som senere verk han behandler er nettopp det; medrivende, overraskende og ustoppelig interessant – mangslungen, men aldri snirklete.

Svært smittsom og dødelig sykdom er en svøpe menneskene har fryktet så langt bakover vi har kunnskap om dem. Ukjente årsaker gjorde ikke saken bedre, ei heller at de var den gode guds vilje og straffedom.

Jeg har nevnt teorien om miasmene, at koleraens opphav var giftige dunster og utsondringer fra forråtnelse og dårlig luft – særlig bestemt sumpene ved den indiske Ganges. Stuelands litterære undersøkelse trekker leseren inn i sammenhengene og kunnskapsbrytningen.

Ett eksempel er den britiske kolonimaktens behov for og krav om å opprettholde sjøtrafikken og handelen, uten heft og karantener. Selv om sykdommen kunne ta følge med et skipsmannskap. Et annet eksempel er den betente og kronglete striden mellom de som etter hvert trodde på smitte og mikroorganismer, og de som fastholdt en tro på dunstene og den skadelige sumpen.

Hele veien og alltid foregår Stuelands tekst i et landskap der tekstens egen tid og menneskenes opplevelse legger premissene, framfor vår tids perspektiv.

Aha-øyeblikk

Det er nok leseren Espen Stueland som sterkest preger «Pandemiarkivene». Mer enn 400 noter og en litteraturliste på nesten 20 sider sier mye. Det er med andre ord forfatterens uslitelige nysgjerrighet og vilje til innsikt som driver denne boka, sammen med en nesten uforlignelig evne til formidling.

Og, typisk nok, i en diskusjon av medisinsk humaniora mot slutten av boka, skriver Stueland selv: «Kulturhistorikere har vist veien på måter som gjør meg ellevill av begeistring». Nettopp det, begeistring.

Under koronapandemien har lesingen av pandemilitteratur nesten utelukkende og altfor mye handlet om gjenkjennelse, skriver Stueland. Gjenkjennelse kan gi trøst i øyeblikket, som i slik var det da også, men det er ikke der vi finner innsikt og lærdom.

Jeg innrømmer gjerne at også Stuelands bok har gitt meg mange aha-øyeblikk der nettopp gjenkjennelse har løftet lesingen, men jeg ser poenget hans; leseren kommer lenger når en tekst leses (forsøksvis) i sin egen tids kontekst, på menneskenes og vitenskapens premisser i samtida.

Har så Espen Stueland skrevet en tekst for spesielt interesserte? Utvilsomt, men se gjerne bort fra ordet spesielt.

Om vi er midt i eller på tampen av vår egen pandemi; det kommer ganske sikkert nok fler og i «Pandemiarkivene» finnes lesehenvisninger som kan gjøre oss i stand å møte forberedt. Som individ og som samfunn. Sterkere anbefaling er vanskelig å gi.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre: