I løpet av det siste halvannet året har vi måttet lære oss et nytt språk, uten helt å være på det rene med ordenes betydning. «Koronaen» (i bestemt form) ble kåret til årets nyord av Språkrådet i 2020. Det kunne like gjerne vært «kohort». Eller «eksponentiell vekst». Eller hva med «R-tallet»?
I boken «Kode Rød. Kampen for det vakre» åpner Espen Rostrup Nakstad med å forklare den historiske bakgrunnen til alle disse ordene og begrepene. Han ser også på det siste århundrets virussykdommer, blant annet den såkalte spanskesyken, som ikke oppsto i Spania, og viser hvordan verdenssamfunnet i kjølvannet av tidligere pandemier bygget opp internasjonale organisasjoner for å forebygge kommende helsekatastrofer.
Har eksempelvis vi takket Sovjetunionen nok for at de i 1958 tok initiativ i Verdens helseorganisasjon for å få koppeviruset utryddet?
Flue på veggen
Alt dette sammenfatter Nakstad med den samme klare, tydelige og opplysende tonen som vi er blitt vant til gjennom hans utallige opptredener i TV, radio og aviser.
Før Nakstad i all hast måtte steppe inn som assisterende helsedirektør da resten av ledelsen måtte i karantene ved starten av pandemien, var han leder ved CBRNE-senteret ved Ullevål sykehus. Senteret har som oppgave å bekjempe kjemiske, biologiske, radioaktive, nukleære stoffer, i tillegg til såkalte høyrisikosmitte-sykdommer.
Vi får være «flue på veggen» idet de første meldingene om et ukjent virus ankommer senteret 9. januar 2020.
Når Nakstad beskriver hvordan fagmiljøet på senteret stadig får korte meldinger om dette nye viruset i «Wuhan, China» er denne boken spennende som en kriminalroman, der vi lesere vet mer enn de involverte om hvem som er morderen.
CBRNE-senteret hadde opparbeidet seg kompetanse på virus gjennom kampen mot Ebola-viruset i 2014.
Når meldingene om det nye viruset kommer, er Nakstad overrasket over den nølende responsen fra en del av samarbeidspartnerne fra den gang.
Krass i kritikken
Han er krass i kritikken av det europeiske smittevernsenteret i Stockholm, («Lite hjelp å få»). Han er også kritisk til innsatsen til det amerikanske smittevernsenteret i Atlanta («passivt i sin rådgivning og koordinering av smitteverntiltakene i USA»).
Han er også overrasket over at Verdens helseorganisasjon ventet så lenge med å erklære at vi hadde å gjøre med en internasjonal folkehelsekrise.
«I CBRNE-senteret var vi uenige i FHIs (Folkehelseinstituttets) vurderinger», skriver Nakstad. Han mener det epidemiologiske miljøet ved de nordiske folkehelseinstituttene i altfor stor grad gikk inn for å bremse, snarere enn å slå ned viruset.
«Tidlig i februar 2020 var de nordiske folkehelseinstituttene samstemte i sine råd om ikke å ty til smitteverntiltak som hindret bevegelse av mennesker, slik man etter hvert hadde gjort i Kina.» «I sykehusmiljøet undret man seg over denne situasjonsforståelsen», skriver han videre.
Gull verdt
Nakstad mener et nettseminar den 9. mars ble avgjørende for «situasjonsforståelsen i norsk helsetjeneste». På seminaret deltok dr. Giacomo Grasselli fra intensivavdelingen på sykehuset i Milano. Han kunne fortelle at vi kunne regne med tusenvis av dødsfall dersom Norge ikke stanset smittespredningen.
Frem til den historiske torsdagen i mars 2020 der Erna Solberg erklærte de strengeste tiltakene i fredstid, får jeg følelsen av å være tett på spillet i kulissene.
Slipper begivenhetene
Men så slipper han overraskende nok begivenhetene av syne, og tar oss med tilbake i sin egen karriere da han jobbet for en juridisk ekspertgruppe, som skulle forberede opprettelsen av den internasjonale straffedomstolen i Haag.
Han forteller også om ulykker som rammet i hans egen nære familie, noen av dem går helt tilbake til siste krig. Samlet sett hjelper disse historiene oss til å forstå hvorfor det er så viktig at vi er forberedt på ulykker, og at det er viktig med beredskap.
Og vi forstår hvorfor Nakstad var rett mann på rett plass, da han ble bedt om å steppe inn som assisterende helsedirektør.
Samtidig tar denne memoarfortellingen oppmerksomheten bort fra det som er det viktigste denne boken kan opplyse oss om, og det er å gi oss mest mulig innsikt i hva som foregikk i kulissene i det halvannet året landet stengte ned.
Åpenhet fra de som fattet beslutninger har vært en bevisst strategi fra dag én. Uenighet blant fagfolk var til å leve med, ja kanskje også et gode.
Disse indre motsetningene må imidlertid beskrives presist. Setninger som «I noen sammenhenger anklager også profilerte akademikere norske myndigheter for å representere et autoritært regime», blir – når det står slik uten kildehenvisning – vanskelig for den allment interesserte leser å etterprøve.
Gjorde en tabbe
I «Kode rød. Kampen for det vakre» fremstår Espen Rostrup Nakstad som en tydelig forkjemper for en restriktiv linje med mulig nedstenging av det norske samfunnet. Den eneste gangen, der han tydelig innrømmer at helsemyndighetene – og dermed også han – gjorde en tabbe, var da myndighetene overså at smitten i Polen eksploderte de samme ukene som reiseaktiviteten mellom Norge og Polen var rekordhøy blant arbeidspendlere.
Han er oppgitt over at samarbeidet med vårt naboland Sverige ikke fungerer bedre, og at svenskene med det svenske folkehelseinstituttet i spissen i så stor grad valgte en annen strategi enn den norske. Også dette er tankevekkende, og må forhåpentlig bli bedre og annerledes neste gang våre to land blir rammet av en pandemi.
Kode Rød er helt klart en viktig bok fra en av pandemihåndteringens hovedpersoner. Den hadde blitt et viktigere dokument for ettertiden, hvis Nakstad hadde konsentrert seg enda mer om å fortelle oss hva som skjedde på kammerset, i kulissene.
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.
