Briljant opera­maskerade

Det skulle bare mangle at det ikke ble en opera av Gustav IIIs endelikt.

Den både elskede og forhatte svenske­kongen (som selv skrev operatekster!) ble myrdet av tre adelige sammensvorne under en maskerade i operaen i Stockholm sen­vinteren 1792.

Legg til en gryende romanse mellom kongen og morderens kone (oppdiktet) og en skummel spå­kone med dystre forutanelser (ikke oppdiktet), og du har det perfekte opera­plott.

Riktignok måtte Verdi og hans librettist gjøre svenske­kongen til guvernør av Boston for å unnslippe sensuren. Konge­mord på scenen ble for heftig i det ulmende politiske klimaet i 1859.

Og skyte­våpen? Glem det. Vi kjører dolk, som vanlig.

Disse bagatellene hindret dog ikke Verdi i å skape en av sine mest velkomponerte operaer.

«Maske­ballet» er romantisk drama, politisk «true crime», farse­aktig komedie og tåre­dryppende tragedie på én gang – krydret med en håndfull gotisk horror.

At Verdi får dette til å henge på greip, sier noe om hvor briljant den mannen var på sitt beste. Hver scene i denne operaen er en geni­strek.

Det skaper imidlertid også en viss fall­høyde når dette skal bringes på en scene, foran et publikum.

Atmosfærisk og over­dådig

Ved første øyekast kan det virke som Nasjonal­operaen med denne oppsetningen frir til den delen av publikum (og kritiker­standen) som synes det tidvis kan bli i over­kant med fiffige regi­påfunn der nede i Bjørvika.

Og rett nok: Dette er en oppsetning fri for black metal-hertuger, kjempetisser og normkritikk. På nett­sidene forsikres publikum om at dette er en forestilling med «tradisjonelle kostymer».

Jada, her er det blendende scene­bilder, atmosfæriske stemninger og overdådige antrekk i rikt monn.

Lekent og elegant

Men djevelen sitter som kjent i detaljene, og også denne forestillingen har sine tydelige innslag av post­moderne dekonstruksjon.

Som at kongens gemakker er utformet som et lite forundrings­kabinett, som åpnes og lukkes av kongens hoff­menn. Eller at alle de ond­sinnede ser ut som de har ramlet ut av en roman som Charles Dickens skrev sånn omtrent i 1859.

Eller at den eneste «masken» som faller underveis tilhører pasjen Oscar, manns­rollen som fylles av en kvinnekropp.

Det er som om masken i desperasjon prøver å overbevise seg selv om at den er et ansikt, i forsøket på å avverge sin egen tragedie.

Det er i det hele tatt åpenbart at regissør Karolina Sofulak dyrker klisjéene like lekent og elegant på scenen som Verdi gjør i musikken.

Hun viser oss et 1700-tall som fremstår som bygge­sett og papp­figurer, samtidig som figurene stadig våkner til liv og gir oss øyeblikk av intenst menneskelig drama.

Vokalt overskudd

Regissører er absolutt fine å ha, men en Verdi-opera står og faller på solistene. I «Maske­ballet» kommer de berømte melodiene som perler på en snor, udødelig­gjort av legender som Maria Callas, Luciano Pavarotti og Tito Gobbi.

For å begynne på herresiden: Både tenor Matteo Lippi (Gustav III) og baryton Sergio Vitale (Anckarström) takler sine partier med kraft og over­skudd.

Jeg synes kanskje Lippi har noe å gå på når det gjelder lyrisk eleganse, men han ble bedre utover i forestillingen. Den amorøse utgytningen i første scene låter litt skarpt og kantete.

Mezzo­sopran Tone Kummervold eier derimot scenen fra første tone i rollen som den skumle spåkonen Ulrica. Hun overbeviser med trøkk i det dype registeret og uanstrengte topp­toner.

Operaens unge stjerne­skudd Frøy Hovland Holtbakk briljerer på sin side i nok en forestilling denne sesongen.

Hun står frem med treff­sikker vokal akrobatikk og scenisk utstråling i rollen som den freidige pasjen Oscar.

Formidabel Sølberg

Sist, men ikke minst: Sopran Marita Sølberg gjør en formidabel prestasjon som den hardt prøvede Amelia.

Hver eneste frase formes vakkert og uttrykks­fullt, og Sølberg har kraft nok til å skjære gjennom i de mest dramatiske partiene.

At Nasjonal­operaen kan toppe laget med tre kvinnelige hovedroller fra egne rekker (Holtbakk foreløpig som solist­praktikant), sier noe om nivået vi har fått på opera­sangere her på berget.

Kor og orkester i toppform

«Maske­ballet» er den første full­sceniske produksjonen i Bjørvika som dirigeres av Edward Gardner, Den Norske Opera og Balletts påtroppende musikk­sjef (fra høsten 2024),.

Det ble en løfterik debut. Både kor og orkester låter mektig og presist. Gardner har blikk for lengre dramatiske spenn, og sørger for at operaen ikke faller fra hverandre i intense men isolerte øyeblikk – alltid en fare hos Verdi.

Gardner har gjort et imponerende arbeid i Bergen både med opera og symfonisk repertoar. Det skal bli spennende å se hva han får til i Oslo.