Platt komikk i visuelt strålende «Orfeus i underverdenen»

«Orfeus i underverdenen» er den eneste av Jacques Offenbachs operetter som har klart å klamre seg i fast i en ytterkant av operarepertoaret. Det skyldes sannsynligvis to ting:

For det første at plotet er garantert et evig liv på operascenen som et slags befriende burlesk motstykke til mer alvorstyngede versjoner av Orfeusmyten hos komponister som Gluck, Monteverdi og Stravinskij.

For det andre at operetten inneholder en av musikkhistoriens største smash hits, den like uimotståelige som hjernedøde «Galop Infernal», kjent for de fleste under navnet «CanCan».

I Offenbachs versjon av Orfeusmyten har både Orfeus og Evrydike forhold på si, og gudene tilbringer tiden med å feste og ha seg med intetanende jordiske skapninger. Jupiter innser imidlertid at gudene kan gå på en omdømmesmell når karakteren L'Opinion Publique melder seg på med sin småborgerlige og pripne moralisme.

Befriende regikonsept

Moderne oppsetninger av «Orfeus i underverdenen» har en tendens til å bli enten museale eller krampaktig «politiske», som oppsetningen under Salzburgfestivalen i 2019 hvor regissør Barrie Kosky forsøkte å gjøre operetten til en fortelling om en moderne kvinnes seksuelle frigjøring.

Regissør Vidar Magnussen unngår slike opplagte fallgruver i sin versjon. Han driter i alle forventninger og bare kjører på, noe som er deilig befriende.

Her skorter det ikke på idéer, og utover i andre akt faller oppsetningen dessverre mer og mer fra hverandre. Den intenderte «nå tar det helt av»-effekten drukner i innfall og løse tråder, og den avsluttende CanCan blir ikke helt den forløsende orgien i velkoordinert løssluppenhet som den burde være.

Tidvis skolerevy

Av opplagte grunner har regiteamet valgt å skrive om hele teksten fra bunnen av, slik at Offenbachs rammefortelling i større grad kan brukes som plattform for tidsaktuell komedie i et oppdatert språk. Dessverre er det nettopp komikken i Matilde Holdhus' gjendiktning jeg sliter mest med i denne forestillingen. Å trekke inn Metoo og krenkelseskultur er naturlig, men også opplagt. De mange platte poengene gir meg til tider en følelse av skolerevy.

Tekstene i de musikalske sangnumrene er dessuten ofte lite sangvennlige. Her hadde det vært mulig å i større grad leke med ulike språklige nivåer.

Jeg ber dog leseren notere seg at det var mange i salen som lo både mer og mer høylytt enn denne anmelderen gjorde. Humor er vanskelige greier, også på mottakersiden.

Magnussens genistrek er å utvide karakteren Folket (L'Opinion publique) fra å være en bikarakter til å bli selve bærebjelken i forestillingen, elegant doblet av intet mindre enn seks dansere. Folket blir en blanding av karakter, konferansier og sidekommentator, et grep som fungerer på grunn av Kristoffer Olsens komiske talent. Veldig mye av forestillingen hviler på hans skuldre, og han takler oppgaven med glans.

Det er penisaften i operaen

Noe av det morsomste med oppsetningen er den fantasifulle scenografien og de hysteriske kostymene. Inspirert like mye av moderne animasjonsfilm som antikk mytologi, har kostymedesigner Ingrid Nylander skapt en forestilling som gir øyet mye å fryde seg over. Gjermund Andersens scenografi kombinerer elegant elementer av klassisk teaterarkitektur med eventyraktige tablåer.

For å si det sånn: Dette er åpenbart ikke en lavbudsjettforestilling. Bare løsbrystene og -penisene må ha kostet mer enn en gjennomsnittlig oppsetning på Black Box. Den som simpelthen elsker tissefanter i alle tenkelige størrelser har her en unik mulighet til å få valuta for pengene. Sjelden har det mannlige forplantningsorgan vært gjenstand for så mye komisk oppmerksomhet. (Plot spoiler: Hankjønn med fremskreden kastrasjonsangst bør tenke seg som om to ganger.)

Flotte sangprestasjoner

I en så visuelt og verbalt frapperende oppsetning er det lett å gå glipp av at sangnumrene tvers igjennom holder et imponerende høyt nivå. Dette fra et ensemble som i stor grad består av yngre norske sangere, flere av dem solistpraktikanter. Prikkfritt var det også fra orkesteret, som låt fleksibelt og dynamisk under ledelse av Tobias Ringborg.

I særstilling står Lina Johnson som Evrydike, en av mange kvinneroller i operetten som krever stålkontroll på løp, triller og andre vokale krumspring. Overbevisende var også Frøy Hovland Holtbakk i rollen som Cupido. Begge imponerte med vakker klang, blendende teknikk og komisk overskudd.

I Magnus Staveland (Orfeus) har Nasjonaloperaen fått en fast ansatt lyrisk tenor i toppklassen som jeg ser fram til å høre i roller med store emosjonelt spenn. Han får imidlertid allerede skarp konkurranse fra Mikkel Skorpen, som på imponerende vis turnerte Merkurs arie hengende i variere oppunder taket.

Med så mye buldrende og brautende dialog fremsto likevel noen av sangnumrene som litt spede i uttrykket, særlig på damesiden. Offenbach skriver for et sopranfag som utmerker seg ved raffinement mer enn stemmevolum. Opplevelsen var som om volumet ble skrudd ned et par hakk hver gang noen av koloratursopranene begynte å synge.

At musikken drukner noe i den verbale støyen er betegnende for forestillingen som helhet. Vidar Magnussens oppsetning har blitt en ganske langvarig affære hvor komisk taleteater dominerer over musikalske numre.

Det hadde vært mulig å lage en oppsetning som brukte mer av Offenbach, og som i større grad skapte virtuos komikk på musikkens premisser.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: