Fem av operahistoriens vakreste kjærlighetsduetter

Dette skulle egentlig bli en skikkelig feelgood-liste med de mest gripende kjærlighetsduettene fra operaens verden. Musikk er som kjent kjærlighetens språk, og hva passer vel bedre på valentinsdagen enn de mest vakre, rørende og livsbekreftende scenene fra operahistorien?

Det begynte for så vidt ganske bra. Men opera er opera, og uunngåelig utviklet dette seg til en liste sterkt preget av rå sex, kynisk maktbegjær, blodskam og død.

I folkeopplysningens ånd er den utstyrt med en lettfattelig oversikt over hvem som synger, hvem som er snille/slemme, hvem som dør, og hva som er dødsårsak.

Vi ber på forhånd om unnskyldning.

Så trist, så vakkert

• Hva: «O soave fanciulla» fra Giacomo Puccinis «La bohéme» (1896)
• Hvem: Rodolfo og Mimì
• Snille eller slemme: snille
• Hvem dør: Mimì (tuberkulose)

Vi er mange som har hulket oss høylytt gjennom slutten av «La bohéme». Denne operaen er full av unge mennesker det er umulig å ikke bli forelsket i. Rodolfo, poeten som aldri har skrevet et minneverdig linje. Hans artige skruer av noen håpløse kunstnervenner. Mimì, den fattige syersken med sine stakkarslige broderier. Musetta, som snurrer menn rundt lillefingeren men likevel aldri får det som hun vil. Og Paris! Latinerkvarteret med sine kaféer, bulevarder og yrende folkeliv.

Allerede et drøyt kvarter ut i operaen synger Rodolfo og Mimì den fineste kjærlighetsduett du kan tenke deg. Mimì banker på hos Rodolfo for å låne en fyrstikk – lyset hennes har nemlig blåst ut. Etter en ørliten besvimelse og en skvett vin har de en keitete og nervøs dialog, Mimì har mistet nøkkelen på gulvet, lyset blåser ut på ny, og plutselig famler de rundt i stummende mørke.

Men Puccinis vidunderlige musikk forteller oss at disse ubehjelpelige sjelene for lengst tenker på noe annet enn nøkler og stearinlys. Og når selve duetten «O soave fanciulla» kommer, utløses et skred av følelser som ville vært absurd alle andre steder enn i operaens verden.

Resten av operaen? «Love will tear us apart», som en annen skakkjørt poet sang et knapt hundreår senere. Bare så trist at det må en dødelig sykdom til for å føre Rodolfo og Mimì sammen igjen.

Kjærlighetsduettenes mor

• Hva: «Pur ti miro» fra Claudio Monteverdis «L'incoronazione di Poppea» (1643)
• Hvem: keiser Nero og Poppea
• Snille eller slemme: veldig slemme
• Hvem dør: ingen av dem, dessverre

Det er mange ting som er fantastisk med Claudio Monteverdis opera «Poppeas kroning» (1643), ikke minst at den kulminerer i en av operahistoriens vakreste kjærlighetsduetter.

Bortsett fra det er operaen først og fremst notorisk berømt for sin tvilsomme moral.

«Poppeas kroning» er operaen hvor dyden straffes og lasten belønnes. Den fyrige og driftige Poppea har i løpet av operaen gjort keiser Nero til slave av hennes seksuelle ytelser, manipulert ham til å landsforvise keiserinne Ottavia og beordre filosofen Seneca til å begå selvmord, alt sammen for at hun selv kan oppnå sin ambisjon: å bli keiserinne. Og Poppea er ikke engang den mest ufyselige karakteren i operaen!

For å sette prikken over i-en lar Monteverdi (eller kanskje en annen komponist, de lærde strides) Nero og Poppea synge en uendelig vakker og gripende kjærlighetsduett på slutten. Med sine buktende og omslyngende vokallinjer ble duetten raskt det mest berømte nummeret fra hele operaen, og utløste en flom av tilsvarende duetter i operaer videre utover på 1600-tallet.

Selveste «kjærlighetsduettenes mor», med andre ord.

Den aller største kjærligheten

• Hva: «Nuit d'hyméné», fra Charles Gounods «Romeo et Juliétte» (1867)
• Hvem: Romeo og Julie
• Snille eller slemme: snille
• Hvem dør: Romeo (drikker gift) og Julie (stikker seg selv til døde)

Det skulle bare mangle at ikke denne listen inneholdt en duett mellom verdenshistoriens mest berømte kjærlighetspar. Men det var på hengende håret – lista over virkelige klassikere basert på Shakespeares udødelige tragedie er forbausende kort: En ballett av Prokofjev, et orkesterverk av Tsjajkovskij, en symfoni av Berlioz som sjelden spilles, og en modernisert musikalversjon av Bernstein («West Side Story»).

Når det gjelder opera er det kun én som har bitt seg fast i repertoaret: Charles Gounods «Roméo et Juliette», første gang fremført i 1867. (Vincenzo Bellinis «I Capuleti e i Montecchi» forteller omtrent samme historie, men er basert på eldre italienske kilder). Til gjengjeld inneholder Gounods opera hele fire større duetter, inkludert én i gravkammeret før Romeo dør (hos Shakespeare er Romeo allerede død da Julie våkner).

Blant disse duettene er elskovsnatten i fjerde akt kanskje den aller mest gripende. Gounod viser sitt fulle mesterskap i en scene som spenner fra lidenskap og ømhet til desperasjon og fortvilelse.

Grenseløs ekstase

• Hva: Richard Wagner: «Die Walküre», 1. akt
• Hvem: Siegmund og Sieglinde
• Snille eller slemme: litt vanskelig å si, men mest snille
• Hvem dør: Alle (ragnarok)

Wagner skrev mye musikk som skildrer den sjelelige og kroppslige tiltrekning mellom mann og kvinne. Den altoppslukende og grenseløse kjærligheten hinsides samfunnets normer er et gjennomgangstema i Wagners operaer (og hans liv), mest av alt i «Tristan og Isolde». Ikke alle var like begeistret: «Man befinner seg bortonanert et sted»*, stønnet Bjørnstjerne Bjørnson oppgitt etter å ha opplevd en Wagner-oppsetning.

Selv holder jeg en knapp på første akt fra «Die Walküre» (1870), den andre operaen i Wagners gigantiske Ring-syklus. Den viser in real time to fortapte mennesker som møtes for første gang, opplever en uimotståelig tiltrekning, og som etter å ha fortalt sine sørgelige historier kaster seg ekstatisk over hverandre. Som for så vidt er en fin ting. Det er bare ett problem: Siegmund og Sieglinde er ikke bare tvillingsjeler i metaforisk forstand. De er tvillinger, som har vært skilt fra hverandre siden tidlig i barndommen.

Det trenger vel knapt nevnes at dette sjokkerte samtiden. Men ikke uten at den først lot seg rive med. Som en av kritikerne skrev etter å ha opplevd operaen i Bayreuth i 1876:

«All moral er som blåst ut av hodet, man holder pusten, hjertet slutter å slå, og sjelen oppleves som forhekset av en uimotståelig kraft. Men når den berusende nytelsen er over innser man hele scenens etiske anarki. For teppet faller etter en incestuøs scene som støter all moral og religion, og som vekker til live alle de slumrende følelser i menneskenaturen som en kultivert sjel må betrakte med avsky.»**

Jo da, Wagner er medrivende. Det gjelder bare å huske det gamle munnhellet: Don’t try this at home.

Moden kjærlighet

• Hva: «Già nella notte densa», fra Giuseppe Verdis «Otello» (1887)
• Hvem: Otello og Desdemona
• Snille eller slemme: snille, men Otello burde hatt et kurs i sjalusi- og sinnemestring
• Hvem dør: Desdemona (kvalt av Otello) og Otello (stikker seg selv til døde)

Giuseppe Verdi skulle bli over 70 år gammel før han greide å komponere en virkelig gripende kjærlighetsduett. Til gjengjeld er duetten som avslutter første akt av «Otello» en av de flotteste som kan oppleves fra en operascene.

Noe av det som gjør duetten så spesiell er at den skildrer moden kjærlighet. Dette er ikke stormene følelser mellom ungfoler ute av sitt gode skinn. Tvert imot opplever vi her ekte og dyp kjærlighet mellom mennesker som har vært ute en vinternatt, og som velger sine ømme ord med utsøkt omhu. Otello og Desdemona er stødige folk som ikke lar seg vippe av pinnen. Skulle man tro.

Men ikke helt, skal det som kjent vise seg. Når sjalusien – det grønnøyde monsteret – plantes i Otellos hode av Iago går det til slutt veldig, veldig galt.

Fotnoter:
* Sitert fra Dag Østerberg: «Det moderne» (Gyldendal, 1999), s. 209.
** Sitert fra Laurence Dreyfus: «Wagner and the Erotic Impulse» (Harvard University Press, 2010), s. 3.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: