Strålende prestasjon i beksvart Rigoletto

Det har gått jevnt nedover i status for den slentrende og «La donna é mobile»-syngende storsjarmøren som legger så mange liv i ruiner i Verdis opera Rigoletto. I Victor Hugos opprinnelige skuespill Le Roi s’amuse (1831) er han intet mindre enn kongen av Frankrike, i en ikke alt for fjern fortid.

For å unnslippe den venetianske sensuren 20 år senere måtte Verdi og hans librettist degradere ham til hertug av Mantova – en lavere tittel, men fremdeles fyrste, med alt det innebærer av overdådige omgivelser, dekadent hoffliv, sparsomt antrukne kvinner og farlige forbindelser.

Hertug i skogen

Regissør Ole Anders Tandberg vil det annerledes. Hos ham er «hertugen» en lokal småkjeltring med en omgangskrets av lovløse som holder til i et skogsområde et godt stykke unna Slottsplassen 1. En mosegrodd bergknaus, trær med nakne grener, omgitt av stummende mørke – dette scenebildet, plassert på en dreiescene, er det publikum får oppleve tvers gjennom de tre aktene av operaen.

Man gnir seg i øyene og tror knapt det man ser.

Stinkende hat

Hertugen og hans gjengmedlemmer er visstnok inspirert av en dokumentarfilm om svartmetallbandet Mayhem. Idéen er smått genial, og legger til rette for en forestilling evig innhyllet i skogens mørke, hvor rivalisering, hat, seksualdrift og hevntørst så å si stinker opp av skogbunnen.

Den som hater mest av alle, hos Verdi som hos Tandberg, er naturligvis Rigoletto, hoffnarren og pukkelryggen som egger fram trangen til sex og brutalitet hos flokkens alfahann. Rigolettos eneste glede i livet er datteren Gilda, som han desperat prøver å holde skjult for Hertugen og hans gjeng.

Surrealistisk regi

Naturligvis lar ikke Tandbergs regikonsept seg gjennomføre friksjonsløst. Uoverensstemmelsene som uvilkårlig oppstår etter hvert som plottet skrider fram gjør at forestillingen får noe surrealistisk og Twin Peaks-aktig over seg. Hytta hvor Rigoletto holder sin foreløpig uskyldsrene datter innelåst befinner seg omtrent 10 meter unna tilholdsstedet til Hertugen og hans menn, og er knapt større enn et redskapsskur. Et skjulested litt lenger unna hadde trolig vært å anbefale.

Når hertugen dukker opp i forkledning for å forføre Gilda gir kostymet assosiasjoner til en blacksploitation-film fra 1970-tallet. Hvem i huleste går rundt i skogen i slike klær? Grev Monterone, mannen som med tordnende autoritet kaster den skjebnesvangre forbannelsen over Hertugen og Rigoletto, ser ut som en mafiaboss fra Sicilia. Svartmetall og italiensk mafia?

Og er det tilfeldig eller tilsiktet at snikmorderen Sparafucile ser ut nøyaktig som den kontroversielle psykologiprofessoren Jordan Peterson? Hvor lukrativt er det uansett å holde på med vertshus- og bordelldrift langt til skogs? Og bor hertug Ceprano i toppen av et tre, i og med at det fremdeles er en stige som benyttes i kidnappingsscenen i slutten av første akt?

Gud vet, men med litt velvilje fra tilskuerens side klarer Tandbergs regi å etablere en logikk hvor den slags plottmessige pussigheter glir ganske naturlig inn. Uten denne velviljen er konseptet søkt, og det er ikke overraskende at forestillingen ble møtt med kraftig buing fra den delen av salen som fremdeles forventer at en opera skal henge på greip.

Godt og effektivt teater

Buingen er malplassert, for Tandberg har skapt en mørk og intens Rigoletto hvor spill med mytiske og populærkulturelle referanser skaper en komisk kontrast og ramme til den grusomme tragedie som effektivt og ubønnhørlig utfolder seg på scenen.

Små scenografiske endringer fra akt til akt i kombinasjon med effektiv bruk av dreiescene skaper et scenebilde som aldri oppleves som statisk. Slående bruk av baklys bidrar til å understreke sentrale punkter i handlingen. God personregi sørger for at dramaet mellom hovedkarakterene fremstår som akutt og troverdig.

Kostymene til Maria Geber setter prikken over i'en og tilfører forestillingen et befriende element av absurditet, kitsj og humor.

Ingen svake ledd

Musikalsk er det mye å glede seg over i nasjonaloperaens oppsetning av Rigoletto. Dirigent Keri-Lynn Wilson leder et operaorkester i storform, og sørger for dramatisk fremdrift og nerve, samtidig som solistene gis nok rom til å utfolde seg. Herreavdelingen av operakoret synger med imponerende presisjon, og suppleres av et solistensemble uten et eneste virkelig svakt ledd.

Hertugen av Mantova synges i denne forestillingen av Mario Chang, en ung tenor fra Guatemala med en imponerende merittliste. Han fremstår her som en noe nyansefattig kraftkar. Jeg savner varmen og elegansen som gjør hertugen til en virkelig uimotståelig forfører.

Imponerende Gilda

Sopranen Lina Johnson har den krevende oppgaven med å gestalte Gilda, Rigolettos datter. Dette er en karakter som gjennomgår en enorm utvikling gjennom operaen, fra lett og naiv koloratursopran i førsteakt til fullblods lyrisk-dramatisk i sisteakt. Med sin fløyelsmyke og fleksible stemme fremstår Johnson som den perfekte sanger til denne oppgaven. Hun begynner riktignok litt nølende i den første duetten med Rigoletto, men til gjengjeld manøvrerer hun seg gjennom den berømte og dødelig krevende arien «Caro nome» med imponerende kontroll. Kun i den stormfulle finalen kommer Johnson noe til kort i kampen mot et orkester som for alvor slipper kreftene løs.

Astrid Nordstad gjør på sin side en strålende opptreden som den prostituerte Maddalena, leiemorderens Sparafuciles søster. Nordstads mørke og fyldige mezzosopran viser både kraft og fleksibilitet.

En ekte Verdibaryton

Forestillingens desiderte høydepunkt er Yngve Søberg i rollen som Rigoletto. Søberg har vært en del av operaens faste solistensemble siden 2010, og har ved tidligere anledninger slått meg som en usedvanlig velklingende baryton. Med Rigoletto fremstår Søberg som en Verdibaryton av internasjonalt kaliber: mørk, kraftfull og emosjonelt kompleks.

Gjennom operaens tre akter spiller Søberg ut et enormt følelsesregister, fra ømhet til raseri, fra spott og spydigheter til gråt og fortvilelse, hele tiden med det snevet av nervøs galskap som gjør Rigoletto til den mest fascinerende av alle Verdis karakterer.