Malplassert Munch i vellykket Puccini

Det var selvfølgelig bare et tids­spørsmål før noen kom på idéen om å bytte ut Pariser­bohemene som befolker Puccinis evig­grønne opera med bohemer av mer hjemlig adresse.

I argentinske José Curas oppsetning av «La bohème», spilt ved Stockholms­operaen siden 2015, er handlingen lagt til bydelen Gamla stan i den svenske hovedstaden.

Inspirasjonen kommer fra August Strindbergs roman «Röda rummet» som skildrer, delvis selv­biografisk, kretsen av svenske bohemer som møttes i Berns salonger omkring 1880.

Så har ideen tatt av, og de fire mannlige hoved­personene hos Puccini har blitt byttet ut med et knippe kjente figurer fra nordisk kultur­historie: Poeten Rodolfo har blitt til August Strindberg, maleren Marcello til Edvard Munch, komponisten Schaunard til Edvard Grieg, og filosofen Colline til Søren Kierkegaard.

At dette er kreativ historie­skriving, trenger vel knapt å nevnes.

Grieg var aldri noen bohem, og Kirkegaard døde lenge før de andre fikk skjegg­vekst. Å forestille seg at disse herrene holdt på med sjarmerende ablegøyer i en kvist­leilighet i Stockholm på slutten av 1800-tallet krever en viss sinnets anstrengelse.

Her snakker vi altså om en opera­forestilling basert på i beste fall ekstremt dårlig hukommelse. Sannhet er det i hvert fall lite av. Men artig læll, som man sier i Trøndelag.

Forstyrrende Munch-bilder

For når sant skal sies, har Trondheim Symfoni­orkester og Operas versjon av oppsetningen blitt en visuelt og regimessig flott forestilling, selv om dette er mer på tross av enn på grunn av ideen om å bytte ut Puccinis talentløse surre­bøtter med skandinaviske åndskjemper.

At den romantiske drømmeren Rodolfo i denne oppsetningen er August Strindberg, klarer jeg rett og slett aldri å få inn i hodet i løpet av de snaue to timene jeg sitter i Olavshallen. Samme med Grieg og Kierkegaard, som jo i grunnen bare har fått nye navn.

Annerledes er det med Edvard Munch, fordi en rekke av Munchs mest kjente bilder brukes som bakteppe for handlingen.

Ofte blir resultatet forstyrrende, gitt avstanden både tematisk og estetisk mellom Puccinis sentimentalisme og Munchs ekspresjonisme.

Et eksempel er scenen i kvistværelset i første akt hvor Rodol ... oops, jeg mener Strindberg og Mimì møtes for første gang og faller pladask for hverandre.

Her flombelyses på et tidspunkt den kalde og månebelyste leiligheten (på julaften!) av Munchs kraftfulle «Solen», blåst opp på bakveggen på bekostning av en av operaens vakreste vokal­øyeblikk. Fordi Mimì her synger om vårens første solstråler.

Stort sett fremstår imidlertid denne versjonen av «La bohème» som en relativt tradisjonell oppsetning med historisk tidskoloritt, og som sådan fungerer den utmerket.

Musikalsk triumf

Det er på det musikalske planet at denne oppsetningen virkelig viser klasse. Trondheim Symfoniorkester spiller treffsikkert og stødig under dirigent Massimo Zanetti, som fint balanserer dramatisk flyt og utpenslede detaljer.

Mest imponerende er de store korscenene i andre akt, hvor barn og voksne, profesjonelle og amatører, leverer en vokal kraft og presisjon som hadde vært like blendende i London eller Salzburg som i Trondheim.

Overbevisende er også sopran Lina Johnson, som synger en Musetta som i denne oppsetningen er forvandlet til «Tulletta», alias Mathilde «Tulla» Larsen, som Munch hadde et stormfullt forhold til rundt århundreskiftet.

Den store scenen i andre akt hvor «Tulletta» synger operaens store glansnummer («Musettas vals») er scenisk operaens høydepunkt, og et av få steder jeg «kjøper» regikonseptet.

Forestillingen har en strålende Munch i form av den amerikanske barytonen John Chest, selv om jeg synes han blir noe endimensjonal i uttrykket gjennom forestillingen.

Svak kjærlighetshistorie

De to største rollene synges av utenlandske stjerner, som begge leverer vokalprestasjoner på høyt nivå. Den rumenske tenoren Stefan Pop imponerer dog mer enn han berører i rollen som Rodolfo/August Strindberg, selv om han får mer lyrisk varme utover i forestillingen.

Den ikke helt overbevisende kjærlighetsscenen i første akt mellom Strindberg og Mimì blir likevel en «følgefeil» som gjør at forestillingen aldri helt kommer under huden på meg.

Dette til tross for at fransk-danske Elsa Dreisig, med sin lyse og fleksible sopran skaper et vakkert portrett av den fattige og syke Mimì.

Komponistguden for små ting

Puccini karakteriserte «La bohème» som en «opera om små ting», og Puccinis geni ligger nettopp i den nesten magiske evnen til å transformere det alminnelige til noe vidunderlig, enten vi snakker om tuberkuløse blomsterbrodøser eller sviskete valsemelodier.

Å gjøre om operaens galleri av talentløse drømmeren til kunstnere av verdenshistorisk betydning er derfor en ide som skurrer på papiret, og enda mer på scenen. Det sier dog noe om denne operaens uimotståelige sjarm at dette til syvende og sist ikke gjør så mye.

Så kan man jo spekulere på hva Strindberg hadde sagt om å bli dratt syngende inn i en affære med Mimì, mannen som etter sigende skal ha uttalt: «Näst små barn och blommor er musik det jävligaste jag vet.»