Tam operette om skeiv identitet

Som de fleste wiener­operetter, handler «Czardasfyrstinnen» opprinnelig om små og mellomstore problemer innad i samfunnets toppsjikt i Sentral-Europa i tiden før første. verdenskrig.

Dette er et miljø hvor sjampanjen flyter, og hvor unge adels­menn hygger seg ut i de små timer med sparke­piker i netting­strømper på tvilsomme etablissementer.

Vi møter den unge Edwin, som møter motstand fra sin fyrstelige familie fordi han vil gifte seg med en kvinne som befinner seg for lavt på den sosiale rangstigen: kabaretsangerinnen Sylva.

Det er neppe overraskende at mange opera­sjefer tenker dette opplegget trenger en overhaling for å kommunisere med dagens publikum.

Skeive teaterfolk og trans­fobe finans­fyrster

Regissør Hanne Tømtas ambisjon er åpenbart å gjøre «Czardas­fyrstinnen» høyaktuell for vår tid.

Den grunnleggende konflikten i hennes oppdaterte versjon består av motsetningen mellom et skeivt og frilynt teatermiljø og en tilkneppet og konservativ finansfyrstefamilie.

Familien setter ned foten for forholdet mellom sønnen Edwin og sangeren Sylva på grunn av ryktene om sistnevntes identitet som trans­kvinne.

Finansfyrsten frykter at forholdet vil ramme firmaets omdømme og føre til aksjekursene stuper.

Etter hvert skal det vise seg at fordommer står for fall, frykten for omdømmetap er betydelig overdrevet, og at «finansfyrstinnen» har en normbrytende fortid.

Tamt og stillestående

Mye positivt kan sies om Nasjonal­operaens fornyede versjon av Kálmáns folkekjære operette.

Scenograf Olav Myrtvedt gir hver av de tre aktene et tydelig og elegant visuelt uttrykk. Alva Brostens kostymer er små kunstverk i seg selv.

Forestillingen ser imidlertid betydelig mer kreativ og fargerik ut på presse­bildene enn den oppleves i virkeligheten.

For mye av det som spiller seg ut på scenen, er forbausende tamt.

Riktignok er det mye virtuos og nyskapende dans fra den lille gruppen av profesjonelle danserne.

Resten av ensemblet blir derimot påfallende stillestående store deler av tiden. Jeg kan ikke huske sist jeg så en forestilling hvor operakoret er så passivt på scenen.

Sangnumrene, som bobler av liv musikalsk, har nesten alle noe forknytt over seg visuelt. Det må sies å være et paradoks i en forestilling som nettopp har som budskap å være seg selv og kunne velge det man vil.

Kjønnspolitisk sosialrealisme

Mye av forestillingens problem ligger i den nyskrevne teksten til Gurdun Glette. Denne får frem budskapet, men blomstrer ikke akkurat av språklig kreativitet og frimodighet.

Tidvis fremstår dette som sosial­realisme fra et slags kjønns­politisk Sovjetunionen. Den rette lære skal formidles, selv om det går ut over både humør og scenemagi.

Inntrykket forsterkes av at humoren sparker så å si utelukkende i en retning: mot det griske, forgubbede og transfobe finansmiljøet.

Glette klarer heller ikke å skrive seg rundt det faktum at «Czardas­fyrstinnen» i bunn og grunn forteller en temmelig hetero­normativ historie.

Musikalsk overbevisende

På det musikalske planet er det heldigvis mye å glede seg over i denne oppsetningen. Opera­orkesteret spiller med ekte wienersk schwung under Stefan Veselka.

Opera­koret synger storartet, kanskje nettopp fordi det denne gangen ikke trenger å bevege seg så mye.

Eli Kristin Hansveen gir Sylva-karakteren mye temperament og et stort emosjonelt spenn. Hansveen har en flott stemme, selv om den blir litt vel flagrende i toppregisteret for min smak.

Til tross for en velklingende tenorrøst klarer ikke Magnus Staveland å gi portrettet av Edwin noen tydelig retning. Han får heller ikke drahjelp av Brostens kostyme, som akkurat i dette tilfellet fremstår som lite flatterende.

Mer overbevisende er den svenske tenoren Rickard Söderberg, som har vært en forkjemper for skeiv identitet både på og utenfor operascenen. Söderberg har en nøkkelrolle i forestillingen som Boni, den viktigste komiske karakteren på scenen.

Söderberg får mye ut av et litt skrint tekst­materiale og står frem som en vaskeekte komisk operette­tenor. Han er den eneste som i perioder virkelig klarer å slå seg løs.

På andreplass kommer Frøy Hovland Holtbakk i rollen som Stasi. Hennes lyse og fleksible sopran kler denne rollen, og hun tilfører forestillingen sårt tiltrengt liv og sjarm hver gang hun er på scenen.

Ukontroversielt budskap

En god operette er som et velprodusert popalbum, hvor sentimentale ballader veksler med fengende danselåter. En god oppsetning kan forvandle den mest hornbrillede og estetikk­lesende surpomp til en plystrende idiot.

Problemet med Hanne Tømtas oppsetning av «Czardasfyrstinnen» er ikke den stadige gjentagelsen av et relativt ukontroversielt budskap om at alle må få være den man er og elske den man vil.

Problemet er at denne forestilingen ikke lykkes som underholdning, eller kunst, om man vil.