Åtte kvinner som endret den klassiske musikken

Kvinnelige komponister nevnes sjelden innenfor den klassiske musikken. Foregangskvinner ble raskt glemt, selv om de bidro til varige forandringer.

Her får du smakebiter av historiene og musikken.

Barbara Strozzi (1619–77)

Barbara Strozzi var et uekte barn av en tjenerinne i husholdningen til Giulio Strozzi, en av Venezias ledende poeter og intellektuelle. Som Strozzis «adoptivdatter» (kremt) vokste Barbara opp et miljø hvor hennes eksepsjonelle musikalske og intellektuelle begavelser kunne utfolde seg. Hun fikk tidlig undervisning av Francesco Cavalli. Han var epokens ledende operakomponist. Pappa Giulio grunnla også et eget akademi hvor Barbara ledet diskusjoner og sang, og spilte sine egne komposisjoner.

Denne unikt begavede tenåringen ble byens store samtaletema. Hennes begavelser og særtrekk ble besunget av mannlige ordsmeder i både flatterende og mindre flatterende vendinger. «Kvinnelig musiker» var ikke ensbetydende med «kurtisane», men heller ikke så fryktelig langt unna.

Barbara Strozzis nokså omfattende verkliste består stort sett utelukkende av vokalmusikk i mindre formater, både religiøs og verdslig.

Disse verkene kjennetegnes mest av alt av en suveren behandling av det instrumentet hun kjente bedre enn sine mannlige kolleger: kvinnestemmen.

Louise Farrenc (1804–75)

Louise Farrenc spilte klaver på profesjonelt nivå allerede i tenårene, og begynte studier ved musikkonservatoriet i Paris i 15-årsalderen. Som komponist konsentrerte hun seg først om klavermusikk. Etter hvert orienterte hun seg mer mot kammer- og orkestermusikk i de større formatene.

I 1842 ble hun ansatt som professor i klaver ved Pariskonservatoriet. Hun nøt betydelig respekt som komponist og musikkhistoriker, og mottok flere utmerkelser fra den franske stat.

Så langt en helt streit komponistbiografi, bortsett fra dette ene lille poenget: Louise Farrenc var en kvinnelig professor ved konservatoriet i Paris. Den eneste faktisk, på hele 1800-tallet. Alle de andre var menn, og de fleste av dem skrev dårlig musikk – i den grad de var komponister i det hele tatt.

Farrencs Nonett for strykere og blåsere ble en så stor suksess hun kunne slå i bordet og kreve samme lønn som sine mannlige kolleger. Om ikke annet, så er i hvert fall dette fremdeles en aktuell problemstilling.

Clara Schumann (1819–96)

Clara Schumann er utvilsomt 1800-tallets mest begavede kvinnelige musiker. Under andre omstendigheter ville hun trolig ha blitt en av de mest fremragende komponister i perioden mellom Beethoven og Mahler.

Schumann regnes sammen med Franz Liszt og Friedrich Kalkbrenner som en av sin tids største pianister. Hun var en internasjonal sensasjon allerede i tenårene, og spilte sine egne komposisjoner i Wien og Paris til stort bifall. Hun regnes som en sentral skikkelse i etableringen av en «seriøs» klassisk musikkultur mot slutten av 1800-tallet, hvor vekten legges på tyngre verk av «klassiske» (døde, mannlige) komponister, snarere enn lettere, virtuos og showpreget musikk.

Dagen før sin 21-årsdag giftet hun seg med komponisten Robert Schumann. De neste 14 årene fødte hun åtte barn. Samtidig levde hun med en stadig mer mentalt ustabil ektemann. Robert døde på mentalsykehus i 1856, etter å ha forsøkt å ta sitt eget liv to år tidligere.

Til tross for dette komponerte hun i denne perioden et lite knippe fremragende verk, både Lieder, klavermusikk og kammermusikk. Etter ektemannens død erklærte hun at hennes kreative åre hadde tørket inn.

Se Hovedscenens spesialsending med dokumentar om og konsert av Schumann:

Agathe Backer Grøndahl (1847–1907)

Agathe Backer Grøndahl viste tidlig en stor begavelse for musikk. Etter studier med blant andre Halfdan Kjerulf i Christiania, dro hun som 18-åring til Berlin for å studere ved det prestisjetunge Akademie für Tonkunst.

Halfdan Kjerulf skrev da til henne i et brev: «Lær alt hva De kan så lenge De kan, men sett ikke som ufravikelig mål det å skulle bli konsertspillerske. Nei – å kunne det og ikke behøve det – det er det beste. Gå kvinnens alminnelige vei, og ta så deres Kunst med Dem som et herlig smykke hvormed De kan lyse opp rundt Dem.»

Agathe Backer Grøndahl ble en av Europas ledende pianister. Hennes verkliste teller 69 opus. Hun regnes i dag som en av de sentrale skikkelsene i oppbygningen av norsk musikkliv på slutten av 1800-tallet.

Ethel Smyth (1858–1944)

Hvis Netflix skulle ha laget et kostymedrama om en kvinnelig komponist, tipper jeg valget hadde falt på den britiske komponisten, suffragetten og golfspilleren Ethel Smyth. Hun var den første kvinnelige komponist som ble utnevnt til Dame Commander of the order of the British Empire (1922).

I 1912 tilbrakte Smyth to måneder i fengsel etter å ha kastet stein på og knust vinduene til en fremstående politiker som motsatte seg stemmerett for kvinner. Hun var en av 101 kvinner som ble arrestert ved denne anledningen. Heldigvis slapp Smyth med kortere straff fordi hun ble vurdert som mentalt ustabil og hysterisk.

Samtidig hadde Smyth forbindelser i de øverste sosiale sirkler. Hennes Messe i D-dur ble fremført i Royal Albert Hall i 1893 etter påtrykk fra selveste Dronning Victoria. Verket ble delvis komponert om bord i yachten til hennes venninne, den forhenværende keiserinne Eugenie av Frankrike. Keiserinnen ordnet audiens med Dronningen ved Balmoral Castle. Der spilte Smyth gjennom verket for Dronningen på klaver, mens hun skrålte kor- og solist- og orkesterstemmer etter beste evne.

Legendarisk er også Smyths frodige kjærlighetsliv. I studietiden havnet hun i trøbbel etter å ha forført ikke bare kona til komposisjonslæreren, men også konas svoger. Da hun var i 70-åra prøvde hun å innlede et forhold til den 25 år yngre Virginia Woolf. Det gikk dessverre ikke så veldig bra. Woolf skal selv ha sagt at hun følte at hun hadde havnet i klørne til en diger krabbe.

Smyths opera «Der Wald» var i over 100 år den eneste opera komponert av en kvinne fremført ved Metropolitan-operaen i New York. Den neste var Kaija Saariahos «L'Amour de loin», som hadde premiere i desember 2016. Tygg på den.

Gjennom hele sin karriere møtte Smyth motstand fra den mannlige kritikerstanden. De mente enten at musikken hennes var for maskulin (og dermed «ukvinnelig»), eller, hvis hun forsøkte å komponere noe litt mer yndig og sjarmerende, at den kom til kort sammenlignet med musikken til sine mannlige kolleger.

Damned if you do, damned if you don't.

Amy Beach (1867–1944)

Hvis du trodde Mozart var et vidunderbarn, hør på dette: Allerede i ettårsalderen kunne lille Amy synge 40 barnesanger helt korrekt, alltid i samme toneart. Ved treårsalderen hadde hun lært seg selv å lese. Som fireåring komponerte hun klaverstykker «i hodet» på besøk hos sin bestefar – som hun deretter satte seg ned og spilte når hun kom hjem igjen.

Hun var så musikalsk bråmoden at Mozart fremstår som en sinke.

For å gjøre en lang historie kort: Amy Beach ble etter hvert anerkjent som en av USAs fremste komponister. Det til tross for at hennes 24 år eldre kirurgektemann satte som betingelse at hennes musikkutøvelse skulle foregå i samsvar med hans «borgerlige status». Dette satte en midlertidig stopper for hennes utøverkarriere, i tillegg til at hun måtte studere komposisjon på egen hånd.

Like fullt:

• Beach’ musikk ble fremført av de store amerikanske orkestrene.
• Hun turnerte i Europa.
• Hun fikk verk utgitt av de store noteforlagene.
• Hun skrev artikler for viktige tidsskrift.
• Hun promoterte yngre komponister (særlig kvinnelige).
• Hun mottok prestisjetunge bestillinger.
• Hun ledet organisasjoner innenfor musikklivet
• Hun holdt foredrag
• Og hun fikk æresutmerkelser fra universiteter

Deretter fulgte det samme mønsteret som hos samtlige komponister omtalt her så langt: etter sin død ble Amy Beach temmelig raskt glemt.

Vår tids interesse for kvinnelige komponister skjøt for alvor fart først fra 1990-tallet, og da fremdeles primært som emner for musikkhistoriske doktorgradsavhandlinger. I tillegg var det noen sporadiske plateinnspillinger – som regel ikke med de største stjernene innenfor den klassiske musikken.

Lili Boulanger (1893–1918)

Lili Boulanger ble født inn i en fransk musikerfamilie. Hennes storesøster Nadia skulle etter hvert bli en av de mest markante musikerpersonligheter på 1900-tallet, både som pianist, dirigent, og ikke minst som legendarisk komposisjonslærer (norske Johan Kvandal er blant hennes elever).

Men også storesøster Nadia innså tidlig at det var Lili som var det største komponisttalentet. I 16-årsalderen kunngjorde Lili at hun ville satse på en komponistkarriere. Fire år etter vant hun som første kvinne den prestisjetunge Prix de Rome, en hendelse som havnet på avisforsider over hele verden.

Dette kunne ha vært det storslagne åpningskapittelet i en strålende komponistbiografi, men historien ville det annerledes. Allerede fra barneår led Lili av et svekket immunforsvar som følge av en kraftig lungebetennelse. Hennes ungdomsår var preget av stadig tilbakevendende infeksjoner og mer eller mindre konstant pleie. Hun utviklet Chrons sykdom og døde 24 år gammel i 1918.

Lili Boulanger rakk ikke å komponere mye, men det lille hun rakk holder til et helt liv. Hennes tidlige død er et av de virkelig store tap i vestlig musikkhistorie.

Grażyna Bacewicz (1909–69)

Grażyna Bacewicz er en av de viktigste polske komponister i det 20. århundre. Hun studerte først fiolin og komposisjon ved konservatoriet i Warszawa, deretter fulgte studier hos Nadia Boulanger i Paris. Etter endt utdanning fulgte en karriere som utøver og komponist på høyeste nivå. En periode var hun konsertmester i Det polske kringkastingsorkesteret, som urfremførte en rekke av hennes verk. Etter 2. verdenskrig konsentrerte hun seg om komposisjon, og virket som professor ved konservatoriet i Łódź frem til sin død i 1969.

Bacewicz etterlot seg en stor verkliste som blant annet omfatter fire symfonier, sju fiolinkonserter, fem fiolinsonater, sju strykekvartetter, haugevis med andre solo- og kammerverk, flere balletter, en radio-opera, korverk, sanger, samt musikk for teater, film og radio.

En rekke av hennes verk mottok nasjonale og internasjonale priser og utmerkelser.

Grażyna Bacewicz ble døråpneren for andre kvinnelige komponister i Polen. Som én av dem formulerte det: «Hun møtte vanskeligheter, men vant frem gjennom sitt enorme talent. Etter henne lå veien åpen, og det var ingen lenger som utbrøt: Herregud, nok en kvinnelig komponist!»