Hopp til innhold
Anmeldelse

Stiller viktige spørsmål om krigens realiteter

Forestillingen «Elden» på Røros er medrivende teater om hvordan mennesker blir små brikker i krigens fryktinngytende spill. Visuelt er det spektakulært.

Fra spelet «Elden» på Røros.
Foto: Marthe Amanda Vannebo
Teater

«Elden»

Historisk musikkteater

Slagghaugene på Røros

27. juli til 6. august

For cirka 300 år siden invaderte Sverige Norge. Etter nederlag mot Russland i Den store nordiske krigen (1700–1721) forsøkte svenskekongen Karl XII to ganger å innta Norge, blant annet for at Sverige skulle beholde sin posisjon som stormakt i Europa.

Unge, svenske menn ble innkalt til hæren. Mange av dem jämtlendinger, nesten for nordmenn å regne, Jämtland var norsk til midt på 1600-tallet. Det opplevdes nok underlig for de unge soldatene å skulle invadere et folk de nærmest kunne regne som brødre.

Eksotisk og spektakulært

Det er nesten så man kunne flyttet tid og sted til våre dager, litt lenger sør og øst i Europa. Der dreper broderfolk hverandre i en invasjonskrig, og unge menn har blitt sendt til fronten uten helt å vite hva de skulle der. Slik blir det i hvert fall fortalt.

Midt i verdensarven på Røros spilles invasjonskrigens komplekse kvaler ut i utendørsteatret «Elden».

I eksotiske, spektakulære og vernede omgivelser rykker samtiden nærmere i år enn den noen gang før har gjort i stykkets snart 30 år lange utendørshistorie. For invasjonsforsøket for 300 år siden, som «Elden» handler om, forteller en historie om krigens kjerne: Kjærlighet og offer.

Fotografi fra generalprøven til «Elden» på Røros.

Regissør Maren Bjørseth har brukt flere korpartier i sin versjon av «Elden». Det fungerer godt. Her står kvinnene fra bergstaden samlet i kampen for å berge det verdifulle kobberet. Bak skimtes Røros kirke.

Foto: Marthe Amanda Vannebo
Fotografi fra generalprøven til «Elden» på Røros.

Scenograf Olav Myrtvedts tilsynelatende enkle, gjerde-aktige konstruksjoner er brukt snedig av lysdesigner Ingrid Skanke Høsøien og skaper en helt spesiell atmosfære ettersom mørket siger på.

Foto: Marthe Amanda Vannebo
Fotografi fra generalprøven til «Elden» på Røros.

De historiske omgivelsene til Røros gir scenografien i «Elden» en ekstra dimensjon.

Foto: Marthe Amanda Vannebo
Fotografi fra generalprøven til «Elden» på Røros.
Foto: Marthe Amanda Vannebo

Nordisk krigstragedie

«Elden» forteller om svenskenes siste invasjonsforsøk i 1718. Mens kong Karl XII rykket inn i østfoldtraktene, ble en annen del av den svenske hæren sendt mot Trøndelag. Svenskenes krigsstrategi ledet dem til Røros, der de tok inn hos lokalbefolkningen. Noe felttog mot Trondheim ble det aldri.

Svenskekongen ble drept på Fredriksten festning i Halden, og soldatene kommandert hjemover. På vandringen til Sverige ble de møtt av kraftige vinterstormer, og mange tusen soldater frøs i hjel på fjellet. Det sies at det er den største nordiske krigstragedie noensinne.

I «Elden» følger historien den unge jämtlendingen Kalle (Lars Henrik Aarnes). Forelsket og nyforlovet får han innkallelsesordren og drar motvillig av gårde uten å ane hva som venter ham. Gjennom Kalle skildres kvalene ved å drepe, men også kameratskap, meningsløshet og lengsel. Aarnes gjør en god jobb med å formidle det lille mennesket i den store krigen. I samspill med medsoldatene Pär Åke (Jo Bjørner Haugom) og Niklas (Jonas Fuglevik Urstad) belyses ulike krigsskjebner, men også samhold og kjærlighet.

Det fatale utfallet bygges godt opp gjennom innblikk i enkeltskjebner.

Lars Henrik Aarnes spiller i «Elden» på Røros 2022.

Lars Henrik Aarnes gjør en god jobb som den unge svenske soldaten Kalle. Her fra retretten til Sverige etter Karl XIIs død. Ferden over fjellet ble fatal for flere tusen av de svenske soldatene.

Foto: Marthe Amanda Vannebo
Snorre Ryen Tøndel i spelet «Elden» på Røros 2022.

Snorre Ryen Tøndel spiller svenske General de la Barre og overbeviser både spillmessig og med sterke sangprestasjoner. Hestene som blir brukt i forestillingen, er av rasen Norsk dølahest.

Foto: Marthe Amanda Vannebo

Spille seg inn

Samfunnet på Røros ledes av Maren (Mari Hauge Einbu), som en slags kvinnelig arbeidsleder i lokalsamfunnet. Her kommanderes og jobbes det, mens den selvopptatte bergverksdirektøren (Niklas Gundersen) er mest opptatt av å svinge seg i pelskåpen sin.

Det er først og fremst i skildringen av gruvesamfunnet svakhetene ved årets oppsetning kommer til syne. Det er som om denne delen av historien ikke har satt seg helt, det er vanskelig som publikum å navigere i denne historien fra starten av. Kan hende er det fordi lite står på spill før mot slutten av første akt.

Det hjelper at Gundersen som bergverksdirektør har et stort komedieregister å spille på, men deler av første akt oppleves lite dynamisk. Dette vil trolig spille seg inn, for det er stort potensial i årets utgave av «Elden». Trolig vil unødvendig mye brøling også finne sine variasjoner. Makt trenger ikke bare vises gjennom stemmebruk.

Mari Hauge Einbu i spelet «Elden» på Røros 2022.

Svenskene er fiender, men man plikter å være et medmenneske uansett, erfarer Maren (Mari Hauge Einbu). Derfor gir hun svenskene husly, men gjemmer kobberet før de kommer. Her er hun omkranset av rørosfolket.

Foto: Marthe Amanda Vannebo
Niklas Gundersen i spelet «Elden» på Røros 2022.

Bergverksdirektør Bergmann er mest opptatt av egen luksus - til han blir torturert av svenskene, som vil ha ut av ham hvor Røros-kobberet ligger gjemt. Gundersen spiller også General Almfeldt, han som leder svenskene mot Trondheim.

Foto: Marthe Amanda Vannebo

Visuelt slående

Årets regissør, Maren Bjørseth, som blant annet gjorde maratonforestillingen «Min briljante venninne» i Oslo, har laget en forestilling som jeg opplever har stort potensial.

Visuelt er den spektakulær.

Scenograf Olav Myrtvedts tilsynelatende enkle, gjerde-aktige konstruksjoner er brukt snedig av lysdesigner Ingrid Skanke Høsøien og skaper en helt spesiell atmosfære ettersom mørket siger på. Korpartier og tablåbruken i regien og koreografien gjør spillestedet Slagghaugene levende.

Scenografi og omgivelser til spelet «Elden».

Den enkle, men spektakulære scenografien signert Olav Myrtvedt utnyttes godt av lysdesigner Ingrid Skanke Høsøien og gjør Slagghaugene på Røros levende og dramatisk. Det kjempes på liv og død i «Elden».

Foto: Marthe Amanda Vannebo

Der spillet i enkelte scener kan oppleves hakkete og lite dynamisk, gir scenografi, bildebruk, lys og musikk forestillingen et storslagent løft verdt billetten alene. Den overbevisende visuelle fortellingen viser også hvordan mennesket blir så lite i den store sammenhengen. Som om det lille livet nesten ikke teller. Men som likevel gjør det når Lars Henrik Aarnes zoomer publikum inn på den unge soldaten Kalles tragiske fortelling.

«Det er små menn som starter kriger», sa generalløytnant og tidligere president i Norges Røde Kors, Robert Mood, da han åpnet årets utgave av «Elden». Men krigsoperasjoner, store eller små, får uoverskuelige konsekvenser for dem som settes til å gjøre jobben. I en pågående invasjonskrig startet av en liten mann i øst er ikke historien ferdigskrevet.

Mot dette bakteppet stiller årets «Elden» viktige spørsmål. Som når ensemblet synger:

I detta krig.

I alla krig.

För vem ger de sina liv?

Her er det som et ras som går gjennom alle tider. «Elden» oppleves viktig når den viser menneskelighet satt på prøve.

Håpet er at stykket får enda bedre tid til samkjøring disse tre årene Bjørseth har regien. Gi denne gjengen litt mer tid sammen, og finfine ting kan få vikle seg ut.

Årets forestilling viser kraft og vilje i den visuelle fortellingen. Ensemblet trenger bare litt mer tid til å plassere seg selv i den.

Hei!

Jeg anmelder teater, scenekunst og dans for NRK som frilanser. Les også anmeldelsene mine av «Varm melk med honning» på Salt i Oslo, av spelet «Elden» i Røros eller «Peer Gynt» ved Gålåvatnet.

Flere aktuelle teaterforestillinger

«Morgenstjernen» på Den Nationale Scene i Bergen: «En deilig ustyrlig forestilling»

Emilia Roosmann og Tore Christian Sævold i en scene fra Morgenstjernen på Den Nationale Scene
Emilia Roosmann og Tore Christian Sævold i en scene fra Morgenstjernen på Den Nationale Scene

«Varm melk med honning» på Salt i Oslo: «Publikum sitter og gråter»

Maiken Schjøll Frisch og Vilde Moberg under forestillingen «Varm melk med honning».
Maiken Schjøll Frisch og Vilde Moberg under forestillingen «Varm melk med honning».