Stiller viktige spørsmål om krigens realiteter

For cirka 300 år siden invaderte Sverige Norge. Etter nederlag mot Russland i Den store nordiske krigen (1700–1721) forsøkte svenskekongen Karl XII to ganger å innta Norge, blant annet for at Sverige skulle beholde sin posisjon som stormakt i Europa.

Unge, svenske menn ble innkalt til hæren. Mange av dem jämtlendinger, nesten for nordmenn å regne, Jämtland var norsk til midt på 1600-tallet. Det opplevdes nok underlig for de unge soldatene å skulle invadere et folk de nærmest kunne regne som brødre.

Eksotisk og spektakulært

Det er nesten så man kunne flyttet tid og sted til våre dager, litt lenger sør og øst i Europa. Der dreper broderfolk hverandre i en invasjonskrig, og unge menn har blitt sendt til fronten uten helt å vite hva de skulle der. Slik blir det i hvert fall fortalt.

Midt i verdensarven på Røros spilles invasjonskrigens komplekse kvaler ut i utendørsteatret «Elden».

I eksotiske, spektakulære og vernede omgivelser rykker samtiden nærmere i år enn den noen gang før har gjort i stykkets snart 30 år lange utendørshistorie. For invasjonsforsøket for 300 år siden, som «Elden» handler om, forteller en historie om krigens kjerne: Kjærlighet og offer.

Nordisk krigstragedie

«Elden» forteller om svenskenes siste invasjonsforsøk i 1718. Mens kong Karl XII rykket inn i østfoldtraktene, ble en annen del av den svenske hæren sendt mot Trøndelag. Svenskenes krigsstrategi ledet dem til Røros, der de tok inn hos lokalbefolkningen. Noe felttog mot Trondheim ble det aldri.

Svenskekongen ble drept på Fredriksten festning i Halden, og soldatene kommandert hjemover. På vandringen til Sverige ble de møtt av kraftige vinterstormer, og mange tusen soldater frøs i hjel på fjellet. Det sies at det er den største nordiske krigstragedie noensinne.

I «Elden» følger historien den unge jämtlendingen Kalle (Lars Henrik Aarnes). Forelsket og nyforlovet får han innkallelsesordren og drar motvillig av gårde uten å ane hva som venter ham. Gjennom Kalle skildres kvalene ved å drepe, men også kameratskap, meningsløshet og lengsel. Aarnes gjør en god jobb med å formidle det lille mennesket i den store krigen. I samspill med medsoldatene Pär Åke (Jo Bjørner Haugom) og Niklas (Jonas Fuglevik Urstad) belyses ulike krigsskjebner, men også samhold og kjærlighet.

Det fatale utfallet bygges godt opp gjennom innblikk i enkeltskjebner.

Spille seg inn

Samfunnet på Røros ledes av Maren (Mari Hauge Einbu), som en slags kvinnelig arbeidsleder i lokalsamfunnet. Her kommanderes og jobbes det, mens den selvopptatte bergverksdirektøren (Niklas Gundersen) er mest opptatt av å svinge seg i pelskåpen sin.

Det er først og fremst i skildringen av gruvesamfunnet svakhetene ved årets oppsetning kommer til syne. Det er som om denne delen av historien ikke har satt seg helt, det er vanskelig som publikum å navigere i denne historien fra starten av. Kan hende er det fordi lite står på spill før mot slutten av første akt.

Det hjelper at Gundersen som bergverksdirektør har et stort komedieregister å spille på, men deler av første akt oppleves lite dynamisk. Dette vil trolig spille seg inn, for det er stort potensial i årets utgave av «Elden». Trolig vil unødvendig mye brøling også finne sine variasjoner. Makt trenger ikke bare vises gjennom stemmebruk.

Visuelt slående

Årets regissør, Maren Bjørseth, som blant annet gjorde maratonforestillingen «Min briljante venninne» i Oslo, har laget en forestilling som jeg opplever har stort potensial.

Visuelt er den spektakulær.

Scenograf Olav Myrtvedts tilsynelatende enkle, gjerde-aktige konstruksjoner er brukt snedig av lysdesigner Ingrid Skanke Høsøien og skaper en helt spesiell atmosfære ettersom mørket siger på. Korpartier og tablåbruken i regien og koreografien gjør spillestedet Slagghaugene levende.

Der spillet i enkelte scener kan oppleves hakkete og lite dynamisk, gir scenografi, bildebruk, lys og musikk forestillingen et storslagent løft verdt billetten alene. Den overbevisende visuelle fortellingen viser også hvordan mennesket blir så lite i den store sammenhengen. Som om det lille livet nesten ikke teller. Men som likevel gjør det når Lars Henrik Aarnes zoomer publikum inn på den unge soldaten Kalles tragiske fortelling.

«Det er små menn som starter kriger», sa generalløytnant og tidligere president i Norges Røde Kors, Robert Mood, da han åpnet årets utgave av «Elden». Men krigsoperasjoner, store eller små, får uoverskuelige konsekvenser for dem som settes til å gjøre jobben. I en pågående invasjonskrig startet av en liten mann i øst er ikke historien ferdigskrevet.

Mot dette bakteppet stiller årets «Elden» viktige spørsmål. Som når ensemblet synger:

Her er det som et ras som går gjennom alle tider. «Elden» oppleves viktig når den viser menneskelighet satt på prøve.

Håpet er at stykket får enda bedre tid til samkjøring disse tre årene Bjørseth har regien. Gi denne gjengen litt mer tid sammen, og finfine ting kan få vikle seg ut.

Årets forestilling viser kraft og vilje i den visuelle fortellingen. Ensemblet trenger bare litt mer tid til å plassere seg selv i den.

Flere aktuelle teaterforestillinger