Salt fremkaller tårer

«Men jeg er redd. For hva? For deg. Fordi jeg liker deg så godt. Og fordi du er jente. Det er jo jeg og.»

Denne replikken faller tidlig i Maiken Schjøll Frischs nyskrevne teaterstykke «Varm melk med honning». Stykket hadde premiere ved Salt Art & Music i Oslo i slutten av april, og ble fort en snakkis. Her ble både kritikere og publikum berørt, stykket fremkalte tårer, gjenkjennelse og sterke følelser. Blant annet fordi det berører fordommer og problemstillinger skeive møter gjennom livet.

Kone og kone

På den enkle scenen i Pyramiden på Salt er scenografien sparsom. En rammemadrass med plass til to, klær tilforlatelig slengt på gulvet, en krakk med to keramikkopper på. I senga: to sovende kvinner. Den ene skriker når hun innser at hun har delt natten med en fremmed kvinne.

Og allerede her gjør stykket seg interessant:

To kvinner møtes. Den ene, Ronja (Maiken Schjøll Frisch) er uttalt skeiv. Den andre, Oda (Vilde Moberg), har i utgangspunktet ingen slik identitet. Hva skjer nå?

«Varm melk med honning» spiller ut livet de to får sammen. For de velger hverandre, og med det også alt som følger med det å etablere seg som kone og kone.

Forestillingen er skarpt til stede og presis nettopp i problemstillinger som gjelder kvinner som velger å leve sammen:

Alt fra hvordan fortelle det til sin nærmeste familie til hvem som skal føde barn til frykten for å holde hender offentlig i redsel for hva folk rundt dem kan finne på.

Skeivt livsløp

Selv om vi har sett kjærlighet bli skildret på scenen mange ganger før, blir denne forestillingen aldri ordinær. Den tar opp i seg problemstillingene som skeive møter, og som den streite majoriteten slipper unna. Utroskap kan ethvert forhold utfordres av.

Å bli spyttet etter på gata første skoledag slipper de fleste heterofile foreldre unna.

I løpet av halvannen time spilles et helt livsløp ut, fra Ronja og Oda er unge voksne til de blir gamle. Stykket består av definerende episoder fra dette livsløpet, og mange av scenene kuttes smart slik at publikum blir medskapende.

Eksempelvis ser vi ikke hvordan en krangel sluttet, men vi forstår i neste scene at en forsoning og flere skritt videre i forholdet er tatt. Det er en helt fin måte å løse det på.

Likevel er overgangene mellom de ulike scenene ikke alltid like sømløse. Noen av dem oppleves ganske brå, selv om samspillet mellom Frisch og Moberg oppleves dynamisk.

Ironi-poetisk og svulmende

I starten har forestillingen et noe hektisk preg, en slags overtenning. Kontrasten mellom den forvirrede og fortvilte Oda og Ronjas avslappede og avklarte holdning er nok årsaken, og trolig villet.

Jeg synes også replikkføringen kan bli noe monoton i enkelte partier. For eksempel når nøling i starten på replikker gjentas, blir det et virkemiddel som bremser det ellers nære og intense samspillet.

Teksten er jevnt over god. Den veksler fint mellom det hverdagslige, det ironisk-poetiske og det mer svulmende og kjærlighetsfylte.

Likevel hadde den nok hatt godt av en dramaturgs blikk. En dialog på rim, eksempelvis, synes jeg ikke hever den språklige presisjonen i stykket.

Men Frisch jobber fint med det som ligger under, alt som ikke sies, i denne teksten.

Mye melk, mye honning

«Jeg kan bare velge noe annet,» sier Oda tidlig i stykket. Hun definerer seg i utgangspunktet ikke som skeiv, og når sjokket over å våkne opp med ei jente har lagt seg, er det mange tanker som melder seg.

Og i tillegg: Opplevelsen av at dette er det store, rett og slett kjærligheten. Samtidig vet hun at når hun velger Ronja, velger hun et liv der omverdenen vil sette henne i bås.

Denne prosessen, valget, blir jeg nysgjerrig på. Jeg skulle ønske forestillingen utforsket dette i enda større grad.

Tittelen «Varm melk med honning» spiller på store, litterære bilder.

Honning som søt nytelse, luksus, symbol på et godt sted, å komme hjem. Det bibelske landet som flyter med melk og honning er ett av bildene tittelen vekker, et paradisisk bilde.

Der er honning også brukt for å beskrive den vakre kvinnekroppen og begjæret etter den. I stykket er honningmelken en form for trøst som følger disse kvinnene gjennom livet, men jeg synes ikke bildet brukes konsekvent nok. Det får ingen dypereliggende betydninger i stykket. Utenom det som binder dem sammen og det de drikker når de trenger trøst.

Publikum gråter

Kunstnerisk er det fortsatt litt å gå på. Men samtidig er dette teater som har en bemerkelsesverdig effekt.

Det er tydelig at Frisch treffer – og det er kanskje det viktigste med denne forestillingen.

At den løfter det kvinnelige og skeives synlighet, det helt vanlige hverdagslivet. Det er på overtid at også disse historiene fortelles. For rundt meg sitter publikum og gråter.

Det er ikke revolusjonerende teater, men det er teater med betydning. Kjærlighet er kjærlighet uansett.