Hopp til innhold
Anmeldelse

En deilig ustyrlig forestilling

«Morgenstjernen» er noe av det mest overraskende og forfriskende jeg har sett ved Den Nationale Scene på lenge.

Emilia Roosmann og Tore Christian Sævold i en scene fra Morgenstjernen på Den Nationale Scene
Foto: Andreas Roksvåg / Den Nationale Scene
Teater

«Morgenstjernen»

Basert på Karl Ove Knausgårds roman

Den Nationale Scene i Bergen

21. mai - 18. oktober 2022

«Morgenstjernen» er Karl Ove Knausgårds kritikerroste roman-mastodont fra 2020. De (nesten) 666 sidene er spekket med metafysisk realisme, om man kan kalle noe det. Overskridende er det uansett når vanlig hverdagsliv fanges inn og foldes ut i noe overnaturlig.

Visuell galskap

Det er rett og slett blitt en ustyrlig forestilling. Og derfor deilig. Ikke på noen måter perfekt, den er for lang og de visuelle virkemidlene er litt mye. Men det som fra starten virker ordinært og traust, folder seg etter hvert ut i visuell galskap. Det er ulikt noe jeg har sett fra hovedscenen i Bergen på lenge. Og derfor sårt tiltrengt.

Scene fra Morgenstjernen på Den Nationale Scene

SJOKK: Presten Kathrine (Reny Gaasand Folgerø) er en av de sentrale skikkelsene i «Morgenstjernen». Her får hun seg litt av et sjokk i starten av stykket. Begravelsesagent er Jonatan Filip, død mann spilles av Svein Harry Schöttker-Hauge.

Foto: Andreas Roksvåg / Den Nationale Scene

Å kaste teateret ut i prosjekter som man nesten ikke tenker kan gå i hop, er ekstremt viktig. For kunsten, for byen, for hva som er mulig. Og ikke minst for Festspillene, som denne forestillingen er gjort i samarbeid med. De trenger all ukalkulert villskap de kan få på programmet.

Man kan si mye om romanen, og naturligvis mye om hvordan over seks hundre sider kan ende opp som tre timer teater. Det er gjort en hard, men relativt vellykket utvelgelse.

Scene fra Morgenstjernen på Den Nationale Scene. Sigmund Njøs Hovind, Eirik del Barco Soleglad, Jonatan Filip

SPARKER JESUS: NRKs anmelder sin favorittscene fra «Morgenstjernen» er når en liten gutt sparker til Jesus på skinnleggen. Jesus (Jonatan Filip) søker her trøst blant annet hos Søren Kierkegaard (Eirik del Barco Soleglad – i midten). Til venstre: Sigmund Njøs Hovind.

Foto: Andreas Roksvåg / Den Nationale Scene

Stykket er lagt til Bergen, der også mye av handlingen i boken foregår. Det gjør det mulig å sette et lokalt preg på forestillingen, noe som kler den godt. Hovedkarakterene er vanlige folk. Alle ser så ordinære ut at de nesten kan virke karikerte.

De strir med sitt: Ekteskapsproblemer, dårlig selvfølelse, vanskeligheter på jobb, familieproblemer. Men tross det ordinære, blir de ikke gjort narr av. For «Morgenstjernen» handler om det uvanlige i det vanlige.

Underlige dyr dukker opp

Disse varme sensommerdagene i Bergen kommer en diger stjerne til syne på himmelen. Et vanvittig fenomen. Underlige ting skjer, det er som om et mørke som ligger skjult får piple frem fra sprekker og rifter en knapt visste om. Underlige dyr dukker opp.

Scene fra Morgenstjernen på Den Nationale Scene

UNDERLIGE DYR: Underlige ting skjer og underlige dyr dukker opp.

Foto: Andreas Roksvåg / Den Nationale Scene

Det er kort avstand mellom de døde og de levende. Jesus dukker opp på scenen flere ganger. Folk forsvinner, det er noe truende over alt, og døden er nesten som en redning.

I dette forsøker menneskene å navigere. Forestillingen rammes inn av to begravelser, begge har overskridende og underliggjørende momenter.

«Morgenstjernen» blir først interessant når det overskridende får ta ordentlig plass. Og det tar litt tid før det setter seg skikkelig. Men når regissør Linus Tunström lar det absurde virkelig ta plass, er det også til tider spennende teater.

Scene fra Morgenstjernen på Den Nationale Scene

STYRKEN: Abstraksjon er sentralt i dramatiseringen av et så rikt og mangslungent verk som «Morgenstjernen». Det er forestillingens styrke.

Foto: Andreas Roksvåg / Den Nationale Scene

Klisje-dusj

For det er noe med porsjoneringen av virkemidlene i «Morgenstjernen». Det er som om de vil for mye når de oppretter en slags profetisk trommeslager i starten, men ikke helt følger det opp.

Eller at de velger å ha en stor skjerm på scenen som viser kitschy naturbilder som understreker og gjentar skuespillernes replikker.

Les også: Ny Knausgård-bok er inspirert av «Twin Peaks»

Bokomslag og montasje for Karl Ove Knausgård og boka Ulvene fra evighetens skog
Bokomslag og montasje for Karl Ove Knausgård og boka Ulvene fra evighetens skog

Kombinert med musikkbruken (særlig de klassiske verkene) dusjer disse virkemidlene publikum innimellom i klisjeer. Måten Händel-svisken «Lascia ch'io pianga» brukes på, er ett av flere eksempler der klassisk musikk kjøres på full guffe uten at den får yte motstand mot det som skjer på scenen eller forsøker å skape noe nytt.

Jeg vet at teksten til denne arien kler stykkets tematikk, og jeg ser at de forsøker å leke seg med musikk-klisjeene, men her lykkes de likevel ikke.

Reny Gaassand Folgerø i en scene fra Morgenstjernen på Den Nationale Scene

PÅKJØRT: Liv og død er tett sammenvevd i «Morgenstjernen», og presten Kathrine (Reny Gaasand Folgerø) må håndtere flere begravelser. Her ved en av dem, der et barn er blitt påkjørt og har omkommet i en kollisjon. Presten på taket.

Foto: Andreas Roksvåg / Den Nationale Scene

Befridd roman

Men noe vesentlig gjør de også riktig: Jeg opplever at dramaturg Armin Kerber frigjør seg fra Knausgård. Dette er ikke på noen måte en direkte overføring av en roman til scenen, snarere en roman som teateret har omfavnet og gjort til sin egen fortelling. Også derfor er den interessant, den er fri.

Dessuten er det noen virkelig sterke skuespillerprestasjoner på scenen: Eirik del Barco Soleglad, Elisabeth Moberg, Jonatan Filip.

Erik del Barco Soleglad i en scene fra Morgenstjernen på Den Nationale Scene.

DEGRADERT: Eirik del Barco Soleglad spiller journalisten som er blitt degradert til kulturavdelingen. Han er en viktig person i stykket og plasserer Bergen solid gjennom sin tolkning. I løpet av forestillingen skal han møte den største nytelse og den største ulykke.

Foto: Andreas Roksvåg / Den Nationale Scene

Forestillingen griper tak i den verdenen som var umulig under korona: At noe skulle skje og at tiden skulle åpne seg. Forestillingen setter krefter i spill.

Teateret har det unike ved seg at det som den enkleste ting av verden kan visualisere det absurde, det som ikke går an.

Samtidig er forestillingen dypt teologisk, slik Knausgårds roman trolig var preget av arbeidet han gjorde da han var med på å nyoversette Bibelen i 2011. Rommet mellom apokalypse og kjøtt, det jordlige, er enorm i disse tekstene. Derfor er det også interessant hvordan i disse tekstene. Derfor er det også interessant hvordan karakterene tar imot den brennende stjernen med en så stor glede.

«Morgenstjernen» er en forestilling rik på perspektiver. Den er utvilsomt et løft for DNS. Samtidig er den ufullkommen, jeg ser den med en visshet om at dette kunne vært råere, at det finnes mer å gå på. Man må bare oppdage det og våge det først.

Les anmeldelsen av boka: «Mørkt og fascinerande»

Karl Ove Knausgård gir ut romanen "Morgenstjernen" høsten 2020.
Karl Ove Knausgård gir ut romanen "Morgenstjernen" høsten 2020.

Hei!

Jeg er teaterviter og anmelder teater, scenekunst og dans for NRK som frilanser. Les også anmeldelsen min av «Varm melk med honning» som spilles på Salt i Oslo denne sommeren.

Knausgårds nye bok høres ut som et black metal-band. Vi undersøker hvordan han kom frem til tittelen.

Knausgårds nye bok høres ut som et black metal-band. Vi undersøker hvordan han kom frem til tittelen.