«Minecraft»-magi

Det er mulig å lage scene­kunst som forener gaming og skuespill. «Det mørke fortet» er trolig vårens sterkeste og mest spennende teater­eventyr.

Overlevelse

Tolv år gamle Vegard (Arjan Nilsen) har det vanskelig hjemme. Etter at barne­vernet har mottatt flere bekymrings­meldinger, får han flytte til storebror noen måneder.

Han møter Marah (Albertine Lundgren), som er på sommerleir der de lærer å overleve i naturen på dagtid – og spiller «Minecraft» på kveldstid.

Vegard hiver seg på. Men det går ikke som han vil i spillet, og plutselig er et mørkt og truende fort i ferd med å spise seg inn i sommer­leirens «Minecraft»-camp.

Hva er det, og hvor kommer det fra?

Vegard er en god «Minecraft»-spiller. Marah lar seg imponere over huset han har bygd. Vegard blir på sin side imponert over at Marah har bygd en beacon, noe som er både vanskelig og ressurs­krevende å få til i spillet.

Og allerede her, før de har begynt å spille, skjønner barna i salen at de har å gjøre med en forestilling som kan «Minecraft».

Alt står og faller på nettopp den troverdigheten.

Sin egen verste fiende

Det tetter seg til for Vegard, både i spillet og i virkeligheten. Han har et vanskelig forhold til moren, og spill­virkeligheten blir like viktig som verden utenfor for ham.

Det truende fortet spiser seg stadig nærmere sommer­leiren, og fortet har den egenskapen at det gjør snille folk slemme, det splitter og skaper uvennskap.

Marah, Vegard og de andre på sommer­leiren bestemmer seg for å kjempe mot de onde kreftene fortet representerer.

Forestillingen pågår parallelt på scenen og i Minecraft – på ekte. Sammen med Vegard sitter seks skuegamere, lokale barn fra stedet forestillingen spilles på, og de kjemper sammen med Marah og Vegard for å ødelegge fortet.

Uten skuegamerne går ikke forestillingen opp, og uten skuespillerne blir det ingen forestilling.

Etter hvert blir det klart at Vegard er sin egen verste fiende. Og akkurat der: Når det går opp for publikum at Vegard også må slåss mot seg selv, går forestillingen inn i et rom som er ekstremt spennende og rørende på en gang.

Samtidig er forestillingen tungt inne i et eventyr­landskap – der helten må beseire en fiende, men også må overvinne seg selv.

Få kompromisser

Kvalitetene i «Det mørke fortet» er mange. «Minecraft»-universet er imponerende. Det er bygd i samarbeid med «Minecraft»-samfunnet Skogliv, og bare fortet har tatt mange hundre timer å bygge.

Det er gjort få kompromisser i kvaliteten i spill­verdenen. Scenografien gjør det enkelt å bytte mellom den vanlige verdenen og spill­verdenen på scenen.

Dessuten minner skuespillerne, og særlig Arjan Nilsen, veldig om tweens, altså barn mellom 10 og 12 år, der han lunter rundt i den store hette­genseren sin.

Språket ligner også, blant annet i måten han bruker «ok» på, i måter han lar ordene falle på når han skal forklare noe – og, pussig nok, i det som er blitt et slags dialektmerke i hovedstaden: Den tynne l-en som unge i Oslo i dag bruker, og bruken av sj-lyd i ord som kiste. Jeg tror det er tilsiktet, og jeg tror det er for å koble seg tettere på barnas språk, kanskje bli mer autentisk.

Om det har noe å si når Riksteatret skal reise landet rundt med denne forestillingen, er en annen sak.

Skyld

«Det mørke fortet» handler om å håndtere det vanskelige, om å være den som svikter, og om å oppdage at noen vil være vennen din likevel.

Tematisk treffer den 10-12-åringen godt, og det er sentralt at kampen i «Minecraft» foregår live i spillet, spilt av barne-skuegamere mens forestillingen pågår. Det gir tyngde til det spill­verdenen representerer, respekt for at det barna interesserer seg for, er viktig.

Og den har stor åpenhet for at det å være tween er komplisert. Akkurat dét er noe veldig mange barn kjenner på.

Derfor er det også fint med de fysiske sekvensene som er bygd inn i stykket. Det uttrykker noe ordløst som likevel er lett å kjenne igjen – slik spillet uttrykker det samme, bare på en annen måte. Følelser som ensomhet, skyld og skam vaker under overflaten.

Så er det noen scener i den virkelige verden der det halter litt språklig eller i måten historien forflytter seg på mellom de ulike scenene.

Men viktigere er det at de to verdenene utfyller hverandre. Og det er kanskje i Minecraft den er aller best.

«Det mørke fortet» er vårens eventyr­forestilling.