«Vildanden» uten villskap

Regissør Marit Moum Aunes Ibsen-balletter har vært suksesser på rekke og rad. Først «Ghosts – Ibsens gjengangere» fra 2014, deretter «Hedda Gabler» (2017).

Forestillingene har vunnet priser og turnert over hele verden, Nasjonal­balletten har nesten funnet en egen nisje i sin ibsendans.

Mørke hemmeligheter

Forventningene er derfor skyhøye når Ibsens tragedie om fjortenårige Hedvig, villanden på loftet og familiens mørke hemmeligheter skal bli dans.

«Vildanden» er en komplisert fortelling, den rommer to familie­historier og ganske mange karakterer.

Noen, som doktor Relling (han som står bak «Vildandens» mest kjente sitat: «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnitts­menneske, tar De lykken fra ham med det samme») er rett og slett ikke med i Nasjonal­ballettens versjon. Andre, som gamle Ekdal, Hedvigs bestefar, har ingen funksjon i ballettens fortelling, og kunne vært fjernet.

Skal du se «Vildanden» med Nasjonal­balletten, bør du forberede deg.

Familiedramaet mellom mor, far og barn er lett å forstå. Men hvem Gregers Werle er når han kommer inn på scenen med kofferten sin, eller hvem grosserer Werle er i fortellingen og hvem divaen han forfører er, det er ikke intuitivt hvis du ikke kjenner dramaet. Det samme gjelder for motivasjonen til de enkelte karakterene.

Da blir koreografien viktig.

Aggresjon

Derfor er det underlig at regissør Marit Moum Aune står alene som koreograf på dette verket. I de tidligere Ibsen-ballettene har hun hatt med seg henholdsvis Cina Espejord og Kaloyan Boyadjiev som koreografer på deler av verkene – Espejord fikk sågar Kritikerprisen for sitt arbeid med «Ghosts».

Her har Aune latt de medskapende danserne få forme rollene selv i tett samarbeid med henne. Bortsett fra enkelte formsterke sekvenser der bevegelsesmønstre som helt klart spiller på andefuglens vingespenn og bevegelser utvikles og gjentas, samt noen sterke duetter, er forestillingen ganske ensformig i sin temperatur.

Dialoger danses ut som duetter, og jeg opplever mange av disse lite nyanserte. Der dialogene i «Hedda Gabler» var preget av intense blikk, er det her raseri og aggresjon som erstatter Ibsens replikker. Det er ikke nok.

Temperamentet blir for likt, og publikum mister opplevelsen av motivasjonen bak bevegelsene.

Kanskje er det barnets blikk som er linsen publikum skal se gjennom: Alle bare krangler.

Selv ikke Silas Henriksen får utfolde sin Hjalmar Ekdal (Hedvigs far) skikkelig – det er jo forholdet mellom de to som er det bærende i Ibsens stykke. Julie Petanova gjør en fin rolle som den stadig mer svaksynte Hedvig.

Hun klarer å stå frem med en retning midt i den uoversiktlige verdenen hun befinner seg i på scenen.

Dyrisk perle

Den som gjør «Vildanden» severdig, er først og fremst Grete Sofie Borud Nybakken i rollen som selve villanden.

Aune har tatt et vellykket og smart grep ved å gi den plass på scenen – og Nybakken er som et dyr.

Hun representerer det gåtefulle som ligger i Ibsens stykke (det er tross alt ganske underlig å ha et loft bebodd av høner, kaniner og ender). Vildanden og Hedvig smelter nærmest sammen i løpet av forestillingen.

Nybakkens bevegelses­språk er nesten overskridende, det har dybde, underlige detaljer og stadige overraskelser. Nybakken hveser friskt og har noe overnaturlig dyrisk ved seg. Vildanden er en liten, men svært vakker og frykt­inngytende rolle.

Nybakken er forestillingens uregjerlige perle.

Det andre blikket

Det som kunne løftet og åpnet «Vildanden» til det samspillet mellom tekst og dans som de to foregående Ibsen-ballettene ble, er sammen­smeltingen av de ulike innfalls­vinklene til en regissør og en koreograf. Det fruktbare i at de to utforsker materialet sammen, vil utfordre og berike en danseforestilling. Ikke minst når et så kjent teaterstykke ligger til grunn. Men her mangler det ekstra koreograf­blikket.

Det er likevel høy kvalitet i mange ledd i «Vildanden». Nasjonal­balletten leverer solid, selv om mangelen på temperatur og nyanser gjør fortellingen uklar. Nils Petter Molvær står igjen frem som en god tonesetter til fortellende Ibsen-balletter, og scenografien er slående og mystisk – om enn ikke like effektiv som i «Ghosts».

En kritiker sa om «Hedda Gabler» at «dansen gir det usagte et uttrykk». I «Vildanden» er opplevelsen at replikkene skal ut, bare i dans.

Heldigvis reddes det hele av den underlige, vakre og ville anden på loftet.

Endringslogg 16.03 kl 20.10:

Presiseringen «på deler av verkene» ​​​​lagt til etter setningen om koreografiarbeidet i de tidligere Ibsen-ballettene.

Endringslogg 16.03 kl 14.22:

Formuleringen «men mangler en koreograf» i ingressen endret til «men mangler en koreografs utenfrablikk».

Følgende brødtekstendringer er gjort:

Setningen «Når trilogien nå avsluttes med 'Vildanden', er det uten en koreograf på laget» er fjernet.

«Derfor er det underlig at regissør Marit Moum Aune også står som koreograf på dette verket» endret til «Derfor er det underlig at regissør Marit Moum Aune står alene som koreograf på dette verket»

«Her har Aune latt danserne få forme rollene selv» endret til «Her har Aune latt de medskapende danserne få forme rollene selv i tett samarbeid med henne».

«Men her mangler koreografens blikk» endret til «Men her mangler det ekstra koreografblikket».