Hopp til innhold

Vi har hørt den før: Fortellingen om den misforståtte kunstneren som skapte seg et navn ute i verden, men som kun møtte slakt og uforstand hjemme, og siden ble glemt.

Det er dette narrativet Nasjonalmuseet spinner rundt den nye utstillingen som presenterer Thorvald Hellesen.

De beskriver ham som Norges første kubist.

Han var den arbeidsomme og ambisiøse Christian Krohg-eleven som forlot Kunstakademiet i Christiania for å reise til Paris. Her ble han venner med innflytelsesrike kunstnere som F ernand Léger og Constantin Brancusi.

I katalogen skriver de at han tilhørte en krets « ... som flokket seg om Picasso».

Her er det riktignok noe uklart om det betyr at de flokket seg omkring ham rent fysisk, eller bare kretset om hans formmessige ideer.

Uansett er underteksten klar: Vi skal forstå at han var «noen», og at han ble urettferdig behandlet.

Det var den strenge kunstkritikeren Jappe Nilsen som ikke forsto, og den norske kunstscenen som ikke var moden for den radikale kubismen.

Det er som om Nasjonalmuseet her hundre år senere vil komme en eventuell kritikk i forkjøpet.

Det underliggende budskapet er: Du vil vel ikke være like slem og dum som Jappe Nilsen?

Det finnes talent

Og slem er det jo ingen av oss som ønsker å være, men jeg må medgi at jeg ikke synes alt dette snakket om Picasso, Léger og Brancusi tjener Hellesens sak.

Selv om han ikke når disse ruvende kunstnerne til anklene, så er jeg glad der jeg vandrer gjennom utstillingen, for å kunne stadfeste at han ikke er uten et visst talent.

Han har en åpenbar fargesans og maler med en sikkerhet og en variasjon i virkemidlene.

Hellesen speiler bevisst det horisontale og det vertikale, det rette og det runde, og det mørke og det lyse ut mot hverandre.

Men jeg tar meg stadig i å tenke at han burde øvd mye mer.

Rastløs

I utstillingen ser vi hvordan han flakker tilsynelatende rastløst fra det ene stiluttrykket til det andre, og får slik sett aldri virkelig fordypet seg ordentlig – og heller ikke gjort de ulike formspråkene til sine egne.

Den ene fasen maler han ekspressive, Munch-inspirerte portretter, før han kaster seg ut i en Sonia Delaunay-inspirert orfisme eller skaper analytisk kubisme fritt etter Pablo Picasso.

Hellesen legger seg gjennomgående for tett på sine ruvende forbilder, noe som inviterer til sammenlikninger der han er dømt til å falle igjennom.

For eksempel springer Picassos kubisme organisk ut av det han maler, mens jeg opplever det som om Hellesen tvinger sine motiver inn i et kubistisk formskjema.

Han er en stilsikker estetiker, men uttrykket hans er rett og slett ikke helt individualisert.

Fortjener en plass

Det er fint at Nasjonalmuseet løfter frem dette glemte kunstnerskapet, selv om det ikke representerer noen stor revisjon av norsk kunsthistorie.

Heller ikke i fremtiden vil Hellesen trone som noen sentral pioner for det abstrakte formspråket.

Han fortjener utvilsomt en plass blant de mange norske kunstnere som for hundre år siden kjempet frem en ny forståelse av maleriet: ikke som gjengivelse av virkeligheten, men som en selvstendig verden av former og farger.