Jesus, for en bok!

«Surrender» er nest siste låt på U2s tredje album, «War», fra 1983.

Det er også tittelen på vokalisten Paul David Hewsons, bedre kjent som Bonos, nye selvbiografi.

Den består av førti kapitler, der hvert kapittel har tittel fra en av bandets mange låter, og i tillegg et lite utdrag fra samme sang.

Nesten en genistrek

Sangene er altså styrende for fortellingen. Det gjør det mulig å strukturere handlingen etter noe annet enn kronologi.

Hva er dette andre?

Jo, det er å belyse hvordan unik musikk oppstår som en kollektiv prosess, i overgangen mellom punk og post-punk på den grønneste av De britiske øyer idet syttitallet toner ut.

Å kalle dette for en genistrek er kanskje å dra det litt langt. Men det er ingen tvil om det er lurt.

Skapte en «katedralsk» lyd

I kapittelet med tittelen «October» kommer svaret på hvordan U2 fant sitt særegne sound.

Gitaristen David Evans, kalt Edge, kjøpte en ekkopedal på størrelse med en konfekteske, kalt Memory Man:

Gudshuset er ikke en tilfeldig valgt metafor i denne sammenhengen.

Den store overraskelsen for de av oss som ikke kjenner bandet ut og inn, er hvor utrolig kristne gitaristen, trommisen og vokalisten faktisk var.

På et tidspunkt tidlig i karrieren var gitarist Edge fast bestemt på å forlate bandet etter råd fra lederen i den frikirkelige gruppen Shalom.

Den ekstatiske sangen fra vekkelsesmøtene klinger med i store hits som «Where the Streets Have No Name», «New Year’s Day» og «I Still Haven't Found What I'm Looking For» – mener Bono selv.

Dikter han historien om sitt liv?

Men da er vi også kommet frem til hva som er litt potensielt kjelkete ved denne disposisjonen av stoffet. For hvor stor vekt skal man egentlig legge på kunstnerens eget perspektiv på eget verk?

Denne religiøse tolkningen er selvsagt bare en av flere mulige.

Låtene fungerer utmerket som katalysatorer i denne livsfortellingen. Men hva er sammenhengen mellom låtene og de fortellingene om eget liv som Bono spinner ut av dem?

Bono har alltid likt å improvisere. På scenen foran en sal full av Bob Dylan fans fant han på en ny tekst til klassikeren «Blowin' in the Wind».

Kanskje er det nettopp det Bono gjør i denne boken. Med låtene som utgangspunkt, dikter han frem historien om eget liv.

Det er et altså et smart grep, selv om det ikke alltid er enkelt å se sammenhengen.

Live Aid og supermodeller

I noen kapitler handler det ikke om musikken, men om de ulike politiske sakene Bono har vært engasjert i.

Dette engasjementet startet for hans del, som for mange musikere i hans generasjon, med den musikalske dugnaden Live Aid, der flere musikere engasjerte seg mot sultkatastrofen i Afrika.

I «Surrender» ser vi også tydelig alle dilemmaene og paradoksene som er forbundet med det veldedige engasjementet til dette sjiktet av politiske og kulturelle superstjerner.

For i hvilken grad er det mulig å gå i bresjen for en mer rettferdig verden når man selv tilhører den øverste klassen av superrike, et sjikt som kjenner hverandre godt, og som gjerne møtes og omgås?

Hvilken historie er det Bono egentlig forteller oss når supermodellene Naomi Campbell og Helena Christensen dukker opp i privatflyet?

Den diskusjonen overlater Bono i stor grad til leseren, og da ser man også sjangerens begrensninger.

Verdifull musikkhistorie

Selvbiografier kan bringe oss tett på den som skriver sine memoarer, men den er ikke nødvendigvis et velegnet medium for selvinnsikt.

Slik som i Elton Johns memoarer fra to år tilbake, lider også deler av «Surrender» av nærsynthet.

Men resten er verdifull musikkhistorie.

Vi får for eksempel være med til slottet der U2 spilte inn albumet «The Joshua Tree» sammen med produsent Brian Eno og gitaristen Daniel Lanois.

Det blir åpenbart hvordan musikalske hamskifter blir til gjennom kriser når vi følger det smertefulle prosessen som munnet ut i innspillingen av albumet «Achtung Baby» i Berlin.

Før vi vender tilbake til Dublin igjen, der Bono vokste opp med en syngende far og en mor som døde altfor tidlig.

Lykken i en folkevognbuss

Bakerst i boken ser vi bilder av faren, moren og broren, kona Ali og barna, samt ungdomsbilder av bandet.

Det er denne personen Bono ønsker å vise oss. Han skreller av seg lag for lag med jetsettliv og de forestillingene vi måtte ha av hvem han er.

Lykken er, skal vi tro Bono, å sitte tett sammen i en folkevognbuss i – den første turnébilen – i september 1980. Turnébilen var ifølge Bono selve «byggesteinen i rock 'n' roll-solsystemet».

Den tok dem bort fra Dublin med all sin grå fattigdom og knallharde religiøse og politiske motsetninger, og det er fint å få være flue på veggen inne i den bussen.

Hovedpersonen er mer en flue på verden i denne selvbiografien. I kapittelet som passende nok heter «The Fly» omtaler han seg som en «über-rockestjerne», «dels dada, dels kunstattakk, dels shakespearsk narr».

Noe av den kreative galskapen som er en forutsetning for enhver skapende prosess, har overlevd forlagsmaskineriet og skinner gjennom i biografien.

«Surrender» er mer av en improvisert jazzlåt enn som en popsang med vers og refreng.

Nettopp derfor er det blitt en uvanlig velopplagt musikkbiografi.

Hør Knut Hoems anmeldelse av boka i «Åpen bok: Kritikerne»: