For bra til å bli stående i bokhyllen

Hvordan var 1990-tallet – for deg? Hva husker du? Hva har du glemt?

I hvilken grad har vår samtid med sine overalt tilgjengelige skjermer og sine evinnelige krav til tilgjengelighet lagt seg som en slags tåke over vår nære fortid?

Hvor annerledes mye var for bare noen tiår siden, har mange av oss glemt eller fortrengt. Men her kommer romanen som i fjor stakk av med Sveriges mest prestisjefylte litterære pris, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor.

Med en nesten uhyggelig presisjon river Ia Genberg vekk forhenget til det nittitallet hun, og jeg, (og kanskje også du?) var unge i.

Håndskrevet hilsen

Vi møter fire mennesker som fortelleren hadde et nært forhold til på ulike tidspunkt på nittitallet.

Felles for alle var at de sugde til seg det kulturelle klimaet som var da, slik dette klimaet kom til uttrykk i bøkene, filmene og musikken fra denne perioden.

En håndskrevet hilsen fra 1996 i Paul Austers roman «New York-trilogien» setter den feberhete fortelleren på sporet av Johanna, som hun etter hvert blir kjæresten til.

Feberen er utløsende årsak som åpner en slags portal inn til det som var:

Filmen «Wild at Heart» (1990) dukker opp i bakgrunnen i historien om den temmelig grenseløse venninnen «Nikki». I historien om chilenske Alejandro (fortellerens store forelskelse), er vi kommet til millenniumskiftet, og filmen «Happiness» (1998) av Todd Solondz ligger «i esken sin» på stuebordet.

Alt dette er tidsmarkører som Genberg bruker i sin kartlegging av dette tiåret.

Har tidsavstanden blitt tilstrekkelig stor nå, til at vi kan skjønne mer av hva vi var med på?

Hør anmeldelsen av boka i «Åpen bok: Kritikerne»:

Danser i bandet

Alejandro er for øvrig frontfigur i et band som spiller «skrudd bambusjazz med dansesnert». Hans rolle i bandet er rett slett bare å være dansende til stede på scenen.

(Som en service til yngre lesere kan jeg opplyse om at jazzen ble dansbar igjen på nittitallet. Vi kalte det «acid jazz».)

Band med dansende bandmedlemmer fantes det en del av på denne tiden.

Mark «Bez» Berry gjorde stort sett ikke annet enn å danse etter at han ble plukket opp på en konsert av Manchester-bandet Happy Mondays. (Ok, han spilte litt marakas også.)

Paul Rutherford hadde dansing som sin viktigste oppgave i Frankie Goes to Hollywood. (Ok, han koret litt også.)

Askebegre og pannekaker

Hva var det med barene og kaféene på nittitallet? En ting var at det var lov å røyke inne. Genberg fremhever også at en av dem hadde kastet seg på siste trend fra Paris – crêpes!

Fulle askebegre i kombinasjon med pannekakerøre.

Der har du (også) nittitallet – når du tar frem forstørrelsesglasset og konsentrerer deg om detaljene. Ia Genberg viser på et nærmest fortryllende vis hvordan alt dette formet oss som var unge da.

Jeg føler meg som Alice i Eventyrland, der eventyrlandet på andre siden av kaninhullet viser seg å være nittitallet!

Skjellsettende som «Beatles»

Vil noen som ikke var unge i denne perioden kunne lese denne boken med samme utbytte? Jeg tror det. En av mine egne skjellsettende leseopplevelser er jo tross alt «Beatles» (1984) av Lars Saabye Christensen.

Også dette var en generasjonsroman, som nærmest var besatt av å fange inn tidsånden med alle dens detaljer, men den gang var det sekstitallet som foldet seg ut på den andre siden av kaninhullet.

Som «Beatles» er «Detaljene» en sånn bok som ikke får stå i ro i bokhyllen. Grunnen til det er at den, sitt begrensede omfang til tross, inneholder så mye stoff, som det er så fristende å snakke om.

Genberg skriver blant annet om dette med å komme bort fra hverandre, for eksempel på Roskilde-festivalen, og ikke finne hverandre igjen.

Eller hva med den gærne venninnen som stikker til Dublin sammen med en kjæreste, og der eneste mulighet for kontakt er at du setter deg på toget sammen med et stort bykart og tråler gatelangs i håp om å finne henne igjen?

«Detaljene» er av samme slaget som de LP-platene jeg glemte å ta med meg fra det siste kollektivet jeg bodde i, og som selvsagt var borte vekk da jeg kom for å hente dem igjen.

Hvis noen som leser dette får dårlig samvittighet nå garanterer jeg at jeg vil akseptere sen tilbakelevering, uten represalier!

«Jag har rest tillbaka i tiden, blivit ung», sang de svenske nittitallsrockerne Kent i låten «Musik Non Stop» (1999).

Ja, akkurat sånn føles det å lese «Detaljene».

Oppdatert 23.01 kl 15:04: Setningen « (...) setter den feberhete fortelleren på sporet av venninnen Johanna, som hun også hadde et seksuelt forhold til» endret til « (...) setter den feberhete fortelleren på sporet av Johanna, som hun etter hvert blir kjæresten til».