Kairos er guden for de avgjørende øyeblikkene i livet. Han står i motsetning til Kronos som er guden for de lange tidsspenn.
Ved å velge seg akkurat denne skikkelsen fra gresk mytologi, er det grunn til å tro at tyske Jenny Erpenbeck mer enn antyder at også svært umake par kan forelske seg i hverandre på en måte som blir livsavgjørende.
Denne gangen handler om Katharina på nitten, som forelsker seg i Hans på femtifire- og omvendt.
Aldersforskjell: 34 år.
Vi er på østsiden av Berlin-muren. Den kalde krigen går mot slutten. De møtes på bussen en fredag i juli i 1986. Han er gift og har en sønn. Herfra følger vi dem nærmest minutt for minutt når de går gatelangs i Berlin. Vi er med dem på hemmelig kjærestetur til Moskva. Vi er også med Katharina når hun får innvilget en reise for å besøke bestemoren i det kapitalistiske vesten.
Sosialistisk seksualmoral
Sakte, nærmest andektig, tar jeg til meg disse sidene i denne romanen. Jeg nyter hver side, selv om det også er litt smertefullt å lese.
Hans er en klassisk kulturmann. Han har hatt mange elskerinner, noe Erpenbeck skildrer uten å moralisere. Det virker snarere som en selvsagt ting i et land, som riktignok var et diktatur, men som var temmelig liberalt i spørsmål om sex og samliv.
Monogami ble, i alle fall i den kulturelle, urbane middelklassen rundt Berlin Mitte åpenbart sett på som et borgerlig-religiøst fenomen.
Hvordan Erpenbeck bygger opp Øst-Berlins geografi i disse årene er dypt fascinerende. Hans og Katharina møtes på Ganymed på Schiffbauerdamm, en restaurant som fortsatt finnes, men mest av alt viser forfatteren frem alt som er blitt borte i løpet av de årene som er gått siden DDR ble strøket fra kartet.
På sporet av den tapte tid
Sjargongen og referanserammene er felles for to mennesker som er vokst opp i «Arbeider- og bondestaten». Hans og Katharina deler et felles, ideologisk verdensbilde, som fremstår veldig eksotisk for oss i dag.
I Kairos» er Jenny Erpenbeck ikke bare på sporet av den tapte tid. Landet er borte. Det har gjort oppgaven større, men resultatet desto mer fascinerende – og litt utmattende.
Etter de varme sommerkveldene – som dufter av syriner! – kommer kaldere frostnetter, også i forholdet mellom Katharina og Hans.
Når forholdet etter hvert går på tomgang gjør romanen det samme.
Det er rett og slett ikke så sjarmerende med en middelaldrende, sjalu mann som spiller inn anklager til sin unge elskerinne – selv om han gjør det på kassetter!
Internasjonal fanskare
Jenny Erpenbeck har fått til noe få tyske forfattere lykkes med. Hun har fått en engasjert fanskare også utenfor landets grenser. Hennes tidligere romaner har beveget seg over landegrensene, og tatt for seg europeiske og globale problemstillinger.
Man må ikke være spesielt interessert i tysk historie og kultur for å ha glede av boken, men det hjelper. Her er det fort gjort å gå seg vill i alle de (øst)tyske referansene.
Selv om kjærlighetsforholdet like gjerne kunne oppstått i Bodø som i Berlin, er det ingen tvil om at dette er hennes mest «tyske» roman til nå.
Støtter Sovjet
Interessant, ikke minst sett i lys av dagens krig i Ukraina, er også Hans sine tanker om Sovjets legitime rett på en tysk «buffersone».
Russerne, sier Hans, og mener da Sovjet under Josef Stalin, ønsket egentlig å tillate frie valg i hele Tyskland. Det eneste de ikke kunne akseptere var at et samlet Tyskland skulle gå inn i en militærallianse som var rettet mot Sovjetunionen.
Det går an å være dundrende uenig i denne historieframstillingen, men i denne romanen handler det først og fremst for Erpenbeck om å vise frem hvordan DDR-menneskene tenkte.
Flere anmeldelser av Jenny Erpenbeck-bøker:
Hei!
Jeg leser og anmelder litteratur i NRK. Les gjerne også anmeldelsen min av «Kairos» av Jenny Erpenbeck, «Detaljer» av Ia Genberg, eller Franz Kafkas «Prosessen» oversatt av Jon Fosse.
