Hopp til innhold
Anmeldelse

Smertefullt morsportrett

Et trassig dokument over det kjære som gikk tapt.

Scholastique Mukasonga og omslaget til Den barbeinte kvinnen
Foto: Forlaget Press/Francesca Mantovani
Foto: Forlaget Press/Francesca Mantovani
Terningkast 6 Bok

«Den barbeinte kvinnen»

Scholastique Mukasonga

Oversatt av Agnete Øye

Memoar

08.03.2024

Press

Scholastique Mukasongas mor ble et av ofrene for folke­mordet i Rwanda i 1994.

Denne boken er et minne­arbeid over henne.

Den er også et arbeid for å løfte frem flere mødre – og en hel folke­gruppe som ble fordrevet til en skrantende og karrig del av Rwanda, der farene for trakassering og vold var overhengende.

Vi er på 1960-tallet, 30 år før nærmere én million tutsier ble brutalt drept av sine landsmenn, hutuene.

Bare minnene igjen

Scholastique Mukasonga mistet 37 familie­medlemmer.

I bokens aller første kapittel beklager hun at hun ikke var til stede for å dekke til morens døde kropp, slik moren i barn­dommen instruerte døtrene om å gjøre, hvis hun skulle dø:

De stakkars restene av henne ble blandet sammen i folkemordets enorme, stinkende likhaug, og nå er de kanskje bare knokler blant andre knokler og kranier blant andre kranier i et rotete beinhus, men heller ikke det er noe jeg vet sikkert.

Mamma, jeg var ikke der for å dekke til kroppen din, og jeg har ikke lenger annet enn ord – ord på et språk du ikke forsto – til å oppfylle ønsket ditt. Og jeg er alene med de fattigslige ordene mine, fram og tilbake over arket vever setningene mine likkledet rundt den fraværende kroppen din.

Den barbeinte kvinnen

Mentalt er moren langt fra fraværende.

Hun var i rommet under hele arbeidet med memoar­boken.

Det fortalte Scholastique Mukasonga da jeg hørte henne på Litteraturhuset i Oslo før påske.

Der snakket hun for en full­stappet sal og takket spesielt bok­designeren Stian Hole for det vakre, norske omslaget. Han har gitt farge og mønstre til morens skjørt, det som datteren aldri fikk lagt over henne.

Ja, boken er en siste ære til en elsket mor og til en innholdsrik barndom (Mukasonga er født i 1956), men det er også et forsøk på å vise frem en hel generasjon kvinner og mødre, som gjorde alt de kunne for å beskytte barna i en voldelig og utsatt tid.

Scholastique Mukasonga

BLE FORFATTER AV NØDVENDIGHET: Scholastique Mukasonga ble forfatter mot alle odds da hun skjønte at det ble hennes oppgave å fortelle om de mange familiemedlemmene som ble drept under folkemordet i 1994.

Foto: Forlaget Press/Francesca Mantovani

Barndom på godt og vondt

Vi er i et område kalt Nyamata, på grensen til Burundi. Dette er et hjemsted for den beryktede tse-tse-fluen og for Rwandas ville dyr. Hit ble tutsiene forvist av hutuene, som nå, med belgiernes og Kirkens velsignelse, som Mukasonga skriver, hadde overtatt makten i landet.

Også på 1960-tallet var det konflikter mellom de ulike folke­gruppene, og familien til Mukasonga ble ofte trakassert av soldater. Ett av morens viktigste gjøremål var å planlegge gjemme­steder for barna, i buskene rundt huset eller i en grøft de kunne krype ned i når soldatene kom.

Så skulle man tro dette var en dyster bok. Det er den bare i små blaff.

Oftest byr den på fascinerende fortellinger fra hverdagslivet i et tett sammenvevd nabolag som gjør seg stor møye med å holde tradisjonene i hevd.

Gjennom ti kapitler, der det første har tittelen «Redd barna» og det siste «Kvinne­historier», forteller Mukasonga om arbeidet på åkrene, der de dyrket durra, som ble til øl, grøt eller pasta.

Hun minnes fortellingene rundt leir­bålet, bygge­skikker og ekteskaps­skikker, og hun skriver om tradisjonell religion i møte med kristen tro.

Den barbeinte kvinnen

FARGERIKE TEKSTILER: Stian Holes norske bokomslag, som spiller på en kvinnes fargerike skjørt, rørte forfatteren Scholastique Mukasonga.

Foto: Forlaget Press

Presise nedslag

Dagene hun skildrer, utgjør et monument over en kultur som er i ferd med å forsvinne:

Hvordan kunne man vite at man var vakker når det ikke fantes speil i landbyen?

Hvordan gikk det da jentene kom hjem fra internatskolen som underbukse-misjonærer? Ble resten av familien «omvendt» til å ta i bruk det uvante kles­plagget?

Og var det det nybygde taket over latrinen som gjorde at de nå begynte å kalle utedoen for wc, etter de mer moderne doene i storbyen?

Fremskrittet får stor plass, og det samme gjør diskusjonene om hva ved utviklingen som er av det gode. Briller blir et status­symbol; for ungguttene spilte det mindre rolle om de hadde glass i seg.

Les også Annerledeslandet Rwanda

TV-aksjonen frå Rwanda

Skriver med snert

Med like deler humor, nostalgi og sorg skriver Scholastique Mukasonga seg gjennom barndommen.

Hun skriver i jegform, men nå og da henvender hun seg direkte til moren. Dette er en tydelig memoar­bok, skrevet i ettertid av et voksent menneske som har gjort seg sine refleksjoner.

Språket er vitalt og fullt av ord på kinyarwanda, selv om Mukasongas arbeidsspråk er fransk. Boken er nydelig oversatt av Agnete Øye.

Verdifull vev av ord

Selv hadde Scholastique Mukasonga reist til Frankrike via Burundi 20 år før folke­mordet. Hun utdannet seg til sosionom og hadde aldri trodd hun skulle bli forfatter. Men smerten og tapet av familien gjorde at hun måtte ty til ordene.

Hittil er det blitt elleve bøker. Hun har mottatt flere franske og internasjonale priser og blir nevnt som en kandidat til den mest anerkjente av dem alle, den som den godeste Jon Fosse mottok i fjor.

Tekst­veven hun har skapt over morens minne, er et besnærende og bevegende prosjekt.

«Den barbeinte kvinnen» er et skarpt vitnesbyrd om levd liv. Det er blitt en høyst verdifull tekst.

Hei!

Jeg er litteraturkritiker i NRK og skriver om bøker både for barn og voksne. Blant de virkelig gode bøkene jeg har lest i det siste, er «Hafni forteller» av Helle Helle, «Jeg plystrer i den mørke vinden» av Maria Navarro Skaranger og «Verden og alt den rommer» av Aleksandar Hemon. Anbefalinger av barnebøker finner du her, og her kan du lese min sak om hvordan Emil i Lønneberget ble rampegutten som ble elsket av alle. Og vi oppdaterer våre andre bokanbefalinger i denne saken.

wfvFKVZVf3M

Fryktar at «asylflya» styrkar omstridde Rwanda

Kulturstrøm

  • Ny undersøkelse: Færre leser for barna sine

    Stadig færre foreldre leser høyt for barna sine. Andelen boklesere i befolkningen synker sakte, viser Leserundersøkelsen 2024, som blir sluppet i dag, skriver Den norske forleggerforeningen i en pressemelding.

    – Foreldres lesing er avgjørende for barns ordforråd og leseglede. Nå faller også disse tallene, dette er dramatisk, sier Trine Skei Grande, administrerende direktør i Forleggerforeningen.

    Én av fire foreldre leser aldri høyt for barna sine. I 2017 svarte 93 prosent av foreldre med barn under 10 år at de leste høyt for barna sine. I 2023 var tallet 75 prosent. Samtidig viser undersøkelsen at de som leser for barna sine, gjør det oftere enn før.

    Leseundersøkelsen har blitt gjennomført av Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen siden 1977.

    – Leserundersøkelsen bekrefter at vi trenger et krafttak for lesing, sier Trine Skei Grande i Forleggerforeningen og Anne Schiøtz i Bokhandlerforeningen.

  • Årets verk og Årets utøver

    Årets verk og Årets utøver 2023 ble delt ut i Spillerom, NRK P2, søndag 21. april. Dirigent og fiolinist Lars-Erik ter Jung er kåret til Årets utøver 2023. Tre vinnere får prisen Årets verk; Jan Erik Mikalsen for Fleurs, Nils Henrik Asheim for Organotopia, Tine Surel Lange – Two sides of the River. Prisene deles ut av Norsk komponistforening.

    Årets utøver og Årets verk 2023
    Foto: Kristin Kverndokk / NRK
  • Gyldendalprisen til Hanne Ørstavik

    «En av Norges mest markante og særpregede forfattere», heter det om vinneren av Gyldendalprisen for 2023, Hanne Ørstavik.

    Dermed kan Ørstavik føye enda en gjev litterær pris til en liste som fra før av omfatter Brageprisen, Sultprisen, P2-lytternes romanpris, Amalie Skram-prisen, Oktoberprisen, Doblougprisen og Aschehougprisen.

    Gyldendalprisen er på hele en halv million kroner og deles ut annethvert år til «et særlig betydelig forfatterskap uavhengig av hvilket forlag forfatteren er tilknyttet».

    Hanne Ørstavik utgir bøkene sine på Oktober forlag, har skrevet til sammen 14 romaner, senest fjorårets «Bli hos meg», og er oversatt til 30 språk.

    Hanne Ørstavik, Gyldendalprisen
    Foto: Forlaget Oktober