Smertefullt morsportrett

Scholastique Mukasongas mor ble et av ofrene for folke­mordet i Rwanda i 1994.

Denne boken er et minne­arbeid over henne.

Den er også et arbeid for å løfte frem flere mødre – og en hel folke­gruppe som ble fordrevet til en skrantende og karrig del av Rwanda, der farene for trakassering og vold var overhengende.

Vi er på 1960-tallet, 30 år før nærmere én million tutsier ble brutalt drept av sine landsmenn, hutuene.

Bare minnene igjen

Scholastique Mukasonga mistet 37 familie­medlemmer.

I bokens aller første kapittel beklager hun at hun ikke var til stede for å dekke til morens døde kropp, slik moren i barn­dommen instruerte døtrene om å gjøre, hvis hun skulle dø:

Mentalt er moren langt fra fraværende.

Hun var i rommet under hele arbeidet med memoar­boken.

Det fortalte Scholastique Mukasonga da jeg hørte henne på Litteraturhuset i Oslo før påske.

Der snakket hun for en full­stappet sal og takket spesielt bok­designeren Stian Hole for det vakre, norske omslaget. Han har gitt farge og mønstre til morens skjørt, det som datteren aldri fikk lagt over henne.

Ja, boken er en siste ære til en elsket mor og til en innholdsrik barndom (Mukasonga er født i 1956), men det er også et forsøk på å vise frem en hel generasjon kvinner og mødre, som gjorde alt de kunne for å beskytte barna i en voldelig og utsatt tid.

Barndom på godt og vondt

Vi er i et område kalt Nyamata, på grensen til Burundi. Dette er et hjemsted for den beryktede tse-tse-fluen og for Rwandas ville dyr. Hit ble tutsiene forvist av hutuene, som nå, med belgiernes og Kirkens velsignelse, som Mukasonga skriver, hadde overtatt makten i landet.

Også på 1960-tallet var det konflikter mellom de ulike folke­gruppene, og familien til Mukasonga ble ofte trakassert av soldater. Ett av morens viktigste gjøremål var å planlegge gjemme­steder for barna, i buskene rundt huset eller i en grøft de kunne krype ned i når soldatene kom.

Så skulle man tro dette var en dyster bok. Det er den bare i små blaff.

Oftest byr den på fascinerende fortellinger fra hverdagslivet i et tett sammenvevd nabolag som gjør seg stor møye med å holde tradisjonene i hevd.

Gjennom ti kapitler, der det første har tittelen «Redd barna» og det siste «Kvinne­historier», forteller Mukasonga om arbeidet på åkrene, der de dyrket durra, som ble til øl, grøt eller pasta.

Hun minnes fortellingene rundt leir­bålet, bygge­skikker og ekteskaps­skikker, og hun skriver om tradisjonell religion i møte med kristen tro.

Presise nedslag

Dagene hun skildrer, utgjør et monument over en kultur som er i ferd med å forsvinne:

Hvordan kunne man vite at man var vakker når det ikke fantes speil i landbyen?

Hvordan gikk det da jentene kom hjem fra internatskolen som underbukse-misjonærer? Ble resten av familien «omvendt» til å ta i bruk det uvante kles­plagget?

Og var det det nybygde taket over latrinen som gjorde at de nå begynte å kalle utedoen for wc, etter de mer moderne doene i storbyen?

Fremskrittet får stor plass, og det samme gjør diskusjonene om hva ved utviklingen som er av det gode. Briller blir et status­symbol; for ungguttene spilte det mindre rolle om de hadde glass i seg.

Skriver med snert

Med like deler humor, nostalgi og sorg skriver Scholastique Mukasonga seg gjennom barndommen.

Hun skriver i jegform, men nå og da henvender hun seg direkte til moren. Dette er en tydelig memoar­bok, skrevet i ettertid av et voksent menneske som har gjort seg sine refleksjoner.

Språket er vitalt og fullt av ord på kinyarwanda, selv om Mukasongas arbeidsspråk er fransk. Boken er nydelig oversatt av Agnete Øye.

Verdifull vev av ord

Selv hadde Scholastique Mukasonga reist til Frankrike via Burundi 20 år før folke­mordet. Hun utdannet seg til sosionom og hadde aldri trodd hun skulle bli forfatter. Men smerten og tapet av familien gjorde at hun måtte ty til ordene.

Hittil er det blitt elleve bøker. Hun har mottatt flere franske og internasjonale priser og blir nevnt som en kandidat til den mest anerkjente av dem alle, den som den godeste Jon Fosse mottok i fjor.

Tekst­veven hun har skapt over morens minne, er et besnærende og bevegende prosjekt.

«Den barbeinte kvinnen» er et skarpt vitnesbyrd om levd liv. Det er blitt en høyst verdifull tekst.