Søtt så det holder

Det er mye fint å si om mega-blockbusterspill som hundrevis av folk har brukt mange år på å lage. Men det er ikke alltid størrelsen det kommer an på.

Mange av de aller beste spillene i nyere tid er små, spissede opplevelser laget av uavhengige selskaper med en håndfull ansatte.

Det er opplagt at et skarpt og begrenset fokus er en heldig bivirkning av begrensede ressurser. Vi får spill som vet nøyaktig hva de vil være og hvem de er laget for – spill som «Hades», «Outer Wilds», «SIFU», «Disco Elysium», «Inscryption» og «Tunic».

Og vi får spill som «Stray» – sommerens store, lille kjempehit der du styrer en søt kattepus gjennom en mørklagt, postapokalyptisk bunker befolket av roboter.

Melankolsk slør

Robotene tilhørte en gang menneskene som bodde her. Det hviler et slør av nostalgi og melankoli over alle du møter, iblandet en undertrykt lengsel etter livet før apokalypsen. Sollys og grønn natur, i det minste. En vakker, uoppnåelig drøm for de fleste.

Men en liten gruppe androider har ikke gitt opp drømmen. De rekrutterer den vesle katten til å hjelpe dem, og eventyret er i gang.

En liten katt kan komme seg til steder robotene ikke klarer å nå. Den er kjapp nok til å unnslippe svermene av små monstre som venter utenfor de låste dørene inn til byen. Og den er smart nok til å løse intrikate oppgaver.

Her får du med andre ord oppdrag du må løse for å oppnå progresjon, noe som fører deg gradvis høyere i den enorme bunkeren. Det er ikke noe slåssing og lite action, spillet lener seg mer mot sniking, miljønavigering, samtaler med roboter og oppgaveløsing.

Treffer klokkerent

Du må finne ut av det meste på egen hånd, det er for eksempel ingen ikoner på noe kart som forteller deg hvor neste oppdrag er. Kombinasjonen av frihet til å utforske som du vil og intuitiv progresjon skaper et nydelig sug etter å se hvor det ender.

Og det er her «Stray» virkelig skinner. Det ligger en veldig god historie i bunnen her, en historie som du i stor grad avdekker på egen hånd.

Konklusjonen treffer klokkerent.

Spill som «Stray», «Solar Ash» og «Sable» speiler en samtid som er engstelig for klodens fremtid. Det ligger en alvorlig pekefinger bak den søte katte-innpakningen, noe som gir «Stray» dybde og substans.

Les også anmeldelsen av «Solar Ash» Knalltøff apokalypse

Kvesser klør

Gjennom hele opplevelsen er du altså en kattepus. Du kan kvesse klørne på sofaer og tepper, du finner steder du kan legge deg til å sove, du har en egen knapp for å mjaue, du kan dytte gjenstander ned fra hyller og bord og du kan stryke deg kjærlig inntil bena til robotene.

Det er søtt så det holder, og det fungerer innmari bra, selv om jeg gjerne skulle ha hatt flere muligheter til å bare være en kattepus. Leke med garnnøster, jakte på mus og sånt.

«Stray» er uansett et utrolig lekkert pusterom i spillenes verden – et lite, nydelig spill som både sjarmerer og engasjerer.

Heisann!

Jeg er frilanser og skriver om spill for NRK. Til daglig jobber jeg i Level Up Norge. Om du vil lese mer om spill med skrekkelementer, kan jeg anbefale mine anmeldelser av spillene «The Last of Us Part I», «A Plague Tale: Requiem» og «The Quarry».

Rune Fjeld Olsen

Spillkritiker

Send meg en e-post