Kølsvart klassiker

«The Last of Us» dundret stillferdig ned i spillenes verden i 2013. Nedslaget var sterkt, innflytelsen på spillmediet likeså.

Vi snakker om et zombie-spill med begge føttene plantet dypt i postapokalyptisk realisme. Et spill som ligger nærmere Cormac McCarthys «Veien» og Alan Weismans «The World Without Us» enn Romeros «Night of the Living Dead».

Du styrer den desillusjonerte og livstrøtte Joel, som motvillig frakter 14 år gamle Ellie gjennom et USA herjet av en infeksjon som har forvandlet menneskeheten til zombie-lignende monstre.

Det er ofte ulidelig spennende, ja visst, men hjertet i spillet er forholdet mellom de to og hvordan det utvikler seg gjennom spillet.

«The Last of Us» er ikke redd for å skru ned tempoet og gi spillerne rom til refleksjon.

Mørkt drama

Mye av det aller sterkeste innholdet i denne opplevelsen er det som forblir usagt.

Nyansene som skuespillerne Troy Baker og Ashley Johnson gir til rollefigurene sine gjør inntrykk, og det hele er lekkert tonesatt av den smertefullt vakre gitaren til Gustavo Santaolalla.

I dag har spill som «Wolfenstein: The New Order», «Red Dead Redemption 2», «God of War» og – ikke minst – «The Last of Us Part II» gjort oss vant til avanserte, voksne historier i digre blockbuster-utgivelser. De har både karakterutvikling, subtekst og mørkt drama.

Det var «The Last of Us» som åpnet døren for denne modningen av spillmediet for alvor.

Sånn sett er biblioteket til Naughty Dog en god illustrasjon på utviklingen av historiefortelling i spill. De gikk fra «Crash Bandicoot» til «Jak and Daxter» og «Uncharted».

Derfra gikk de ned i den metaforiske kjelleren med «The Last of Us». Spill trenger ikke å være bare lek og moro, var det åpenbare oppdraget. De kan også gjøre vondt.

Sterkt gjensyn

Ni år senere gjenoppstår denne klassikeren med modernisert grafikk, spillbarhet og teknologi. Den flotte bonushistorien «Left Behind» følger med og tilfører historien enda mer tyngde.

Det er et ekstremt vellaget og sterkt gjensyn. Hvis dette spillet hadde blitt lansert for første gang i dag, slik det fremstår her, ville det garantert ha toppet manges lister over de beste spillene i 2022.

Men er det noen vits å spille denne nyversjonen av «The Last of Us» hvis man har spilt de to spillene i serien før?

For min del er i alle fall svaret et rungende ja.

Ikke bare har jeg glemt mye – som man gjerne gjør etter ni år. I lys av begivenhetene i «The Last of Us Part II», treffer faktisk originalen enda hardere.

Det at man vet hvor det bærer, gir dramatikken og rollefigurene flere lag.

Vellykket og viktig

Det har dessuten stor betydning at både animasjoner, den generelle grafikken og modelleringen av rollefigurene har fått en skikkelig oppgradering. Nå henger de to spillene mer sammen i et felles univers.

Og det universet er et av de aller beste spillmediet har sett.

«The Last of Us Part I» er en kølsvart, vond, kruttsterk og intenst spennende spillopplevelse som er like relevant i dag som for ni år siden.

Vi er i et mørklagt hjørne av spillmediet som egentlig bare overgås av den enda dystrere «The Last of Us Part II».

PS: «The Last of Us Part I» lanseres på PS5 2. september. En PC-versjon av spillet er også på vei. TV-serien «The Last of Us» kommer på HBO i starten av 2023 med Pedro Pascal og Bella Ramsay i hovedrollene.