Ekkelt er bare forbokstaven

Hvor mange rotter er det mulig å plassere på skjermen samtidig? Ifølge spillet «A Plague Tale: Requiem»: 300.000.

Her får du servert en enorm, livsfarlig gnagerbølge som dreper på millisekunder.

«Ekkelt» er en god beskrivelse på det hele.

Vi befinner oss i Frankrike på 1300-tallet. Det naturskjønne Provence har blitt pakket inn i et illeluktende teppe av pest og stinkende hauger av lik.

Seig tåke

Kontrasten mellom de vakre omgivelsene og de marerittaktige oppdragene gjennom slum og forlatte bygninger er både sterk, intens og effektiv. Ubehaget er som en seig tåke du må presse deg gjennom.

Det er i det hele tatt lite fred å få her. I tillegg til den frådende elva av rotter, må du unngå den nådeløse inkvisisjonen som jakter på samfunnsfiender. Det er mulig du er en sånn en.

«Requiem» fortsetter historien fra 2019-spillet «A Plague Tale: Innocence». Du styrer den unge kvinnen Amicia som forsøker å finne en kur for den mystiske sykdommen til lillebroren Hugo.

Spillet er en direkte oppfølger, og det er en klar fordel å ha spilt originalen fra 2019 for historiens del. Men det er samtidig et mer polert og fokusert spill som runder av de smårøffe kantene i forgjengeren.

Det er større, bedre og tøffere, og jeg har sympati med dem som velger å hoppe rett på denne oppfølgeren.

Rotter som våpen

Det handler om å overleve de grusomme omgivelsene ved hjelp av sniking, overrumpling av fiender og manipulasjon av rottehavet.

Rottene er nemlig redde for ild, og noen av spillets aller beste øyeblikk er når man står i en bitte liten opplyst sirkel mens alt rundt deg er rotter.

Rottene kan dessuten lures til å angripe fiender, noe som mildt sagt kompenserer for de begrensede kampferdighetene til Amicia.

For siden hele spillet er bygget rundt sniking og taktikk, er også kampregisteret til Amicia begrenset.

Det er mulig å gå i nærkamp med fiender, men det er egentlig ikke å anbefale. Den fine flyten kommer når du er smart og unngår kamp.

«A Plague Tale: Requiem» har mer enn litt til felles med andre snikebaserte actionspill. Distrahering av vakter på programmerte patruljer har jeg gjort tusenvis av ganger før, for å si det sånn, og særlig «The Last of Us» er en sterk inspirasjonskilde i den generelle opplevelsen.

Sammenligningen er ikke bare positiv. Jeg synes andre spill har gjort snike-action bedre. Men den visuelt og følelsesmessig sterke bruken av ekstremt mange rotter løfter helhetsinntrykket.

Nervepirrende hjernetrim

Spesielt vellykket er dette når du må bruke hodet for å få progresjon. Veien videre er ikke alltid åpenbar – det er lamper som må tennes, spaker som må finnes, smale ganger å krype gjennom og kister som må åpnes.

Denne typen oppgaveløsing blir fryktelig spennende når det foregår i livsfarlige omgivelser.

Jeg må dessuten berømme den effektive og sparsommelige musikken. Her har «A Plague Tale: Requiem» en sitrende nerve jeg kjenner igjen fra filmer som «Heat» og «Dunkirk».

Det er noe forfriskende og nesten eksotisk ved det å spille et såpass flott og vellaget helfransk storspill. Innpakningen er magisk realisme, men opplevelsen føles som en autentisk reise tilbake til 1300-tallets Provence.

Jeg hadde nok håpet på et større løft fra forgjengeren. Men helhetsinntrykket er sterkt.

PS: Den engelske dubbingen i spillet er svak – jeg anbefaler virkelig å skru på det franske lydsporet, det fjerner i alle fall et stort irritasjonsmoment for meg.