Hvilken rolle har skandinavisk design spilt for USA, og hvordan har amerikanske formimpulser påvirket Norden?
Det er denne gjensidige idé- og formutvekslingen som er temaet for Nasjonalmuseet Arkitekturs storsatsing nå på våren. Utstillingen heter «Scandinavian design og USA».
Den første modernistiske bølgen på 1920-tallet ble av mange opplevd som ribbet og kjølig. Både Bauhaus-uttrykket, og det klare, maskininspirerte formspråket til den sveitsiske designeren Le Corbusier hadde en streng funksjonsorientering.
Den andre modernistiske bølgen som utviklet seg på 1930-tallet var mykere og mer organisk. Også her sto idealet om at formens skjønnhet skulle springe ut av funksjonen helt sentralt.
I denne andre bølgen var de nordiske landene i tet. I Danmark, Norge, Sverige og Finland vokste det frem et egenartet formuttrykk som skulle være moderne og folkelig.
Et rent, enkelt og lyst formspråk preget av delikate profiler og naturmaterialer. Dette uttrykket ble senere kalt Scandinavian design, og hadde sin gullalder på 1950- og 60-tallet.
Hjemlengsel
Nasjonalmuseets utstilling tar oss med tilbake til begynnelsen. Da drømmen om Amerika fikk folk fra Norden til å selge gård og grunn og reise over Atlanterhavet for å starte et bedre liv i mulighetens land.
Før 1924 emigrerte rundt 3 millioner skandinaver til USA.
I tillegg til sine kofferter tok de med seg form-idealer fra hjemlandet: Nordisk treskjæring, vevteknikker og rosemaling.
Allerede på dette stadiet ble det etablert en forståelse av skandinavisk design som nært knyttet til håndverkstradisjonene. Norsk- og svensk-amerikanere holdt fast ved rosemaling til langt ut på 1900-tallet. Den første delen i utstillingen som har fått tittelen «Hjemlengsel» handler nettopp om den nordiske nostalgien i USA.
Strømlinjeform
Utstillingen på Arkitekturmuseet er virkelig en fargerik opplevelse. Den nærmer seg den transatlantiske idéutvekslingen på mange ulike måter, selv om jeg ikke blir møtt av noen nye innfallsvinkler til stoffet.
Det nye nordiske formspråket hentet blant annet inspirasjon på den amerikanske, aerodynamiske strømlinjeformen. I utstillingen kan vi se reflekser av denne stilen hos den finske designeren Alvar Aalto i hans vakre, organiske formspråk.
I utstillingen er hans praktfulle glassvase inspirert av den buktende finske kystlinjen tatt med, men også flotte bøytrestoler laget for rekreasjon og hvile for et finsk sanatorium.
Ferdigtygget
Det er gledelig at Nasjonalmuseet endelig byr på en ordentlig storsatsing i arkitekturmuseet. En avdeling som faktisk ikke kan forklare sin lave aktivitet med flytting.
Det er herlig å vandre gjennom denne blomstrende fasen i designhistorien. Utstillingen er spekket med vakre designikoner.
Likevel er det noe jeg stusser ved her:
Når Nasjonalmuseet velger å ta fatt i et så veldokumentert og grundig utforsket fenomen som Scandinavian design, og den transatlantiske utvekslingen, så synes jeg det er rart at de nøyer seg med å presentere en slik ferdigtygget fortelling.
En god designutstilling skal selvsagt først og fremst være lærerik og inspirerende for folk flest, og det er ingen tvil om at denne utstillingen er det.
Men:
Jeg synes en forskningsinstitusjon som Nasjonalmuseet også bør ta mål av seg til å skape noe som er faglig interessant.
Det er lite i denne utstillingen eller i katalogen som utfordrer rådende narrativer, eller som bringer nye innsikter og perspektiver til torgs.
Utstillingen fungerer mer som en vakker og inspirerende sofabord-bok.
Hei!
Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om Nasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Floker av tråd og tau» av Magdalena Abakanowicz, «Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken og «LOL – Humor i norsk kunsthistorie» ved Haugar i Tønsberg. Her kan du også se hva jeg mener var de tolv sterkeste kunstopplevelsene i 2023.