I årevis nektet Odd Nerdrum å ytre et eneste ord til norske journalister. Og i mer enn to tiår har han ikke ønsket å vise bildene sine her hjemme. Det er derfor en stor begivenhet når Nerdrum nå presenterer rundt 60 verk fra nettopp denne drøye tjueårsperioden i separatutstillingen «You see we are blind».
Hans forrige norske soloshow fant sted på selveste Astrup Fearnley Museet i 1998. Denne gangen stilles han ut på det kommersielle galleriet Fineart på Aker Brygge.
SURREALISTISK PREG: «You see we are blind» har noe av det surrealistiske preget som kjennetegner Nerdrums 80- og 90-tallsarbeider.
Foto: FINEART OSLODet er ikke så vanskelig å forstå at Odd Nerdrum har kjent seg forbigått av de offentlige kunstinstitusjonene i Norge. Bare det at Nasjonalmuseet ikke har kjent sin besøkelsestid og sikret seg de viktigste verkene fra Nerdrums glansperiode er og blir en skandale.
Overdreven forbitrelse
Økokrims skattesak har selvsagt også vært en stor påkjenning for ham. Likevel synes jeg nok den evige forbitrelsen han gir uttrykk for i møte med norsk kunstoffentlighet, fremstår som noe overdreven. Han har jo tross alt hatt en ganske eventyrlig karriere her hjemme.
Det er få kunstnere som er og har vært gjenstand for en så massiv oppmerksomhet fra både folk og presse, og det er få kunstnere som har tjent seg så søkkrik på sin kunst som nettopp Odd Nerdrum.
Riktignok møtte han jo en del motstand helt til å begynne med. Han etablerte seg som kunstner i en tid da formoppløsningstendenser, konseptuelle strategier og popinspirasjoner flommet innover den norske kunstscenen, og det var mange som verken likte eller forsto hans gammelmesterlige tilnærming.
En kunstner av format
Men allerede tidlig på 80-tallet var de fleste skjønt enige om at Odd Nerdrum var en kunstner av format. Man kunne like eller ikke like stilen hans, men at han var dyktig, det måtte selv de mer skeptiske erkjenne.
I dag regnes Odd Nerdrum som en av våre aller fremste kunstnere. En spennende representant for norsk postmodernisme med sitt barokk- og surrealismeinspirerte maleriske formspråk.
Likevel fortsetter Nerdrum utrettelig å dyrke sitt utenforskap; sin rolle som det misforståtte og plagede geniet. I egne øyne er han en motstrømsskikkelse i en degenerert samtid.
MESTERLIG UTFØRT: «Five singing women» fra 2001 er komposisjonelt og koloristisk så mesterlig utført at man ikke engang spør seg hvorfor disse personene ligger der på marken og synger.
VERDT BESØKET ALENE: I maleriet ser vi det surrealistiske som kjennetegner Nerdrums kunst. Bare dette ene verket i seg selv gjør utstillingen verdt et besøk.
Et mesterverk
Idet jeg trer inn i det dunkelt opplyste galleriet ser jeg med en gang at her finnes det både skatter og skrot.
Mye er overraskende svakt, men det første som møter oss er et virkelig mesterverk.
«Five singing women» fra 2001 er eksempel på Odd Nerdrum på sitt aller beste.
Bildet viser fem kvinner og et barn som ligger nakne på bakken og synger – sett ovenfra.
Det at skikkelsene ikke ligger på linje, men er forskjøvet i forhold til hverandre, gir spenning og liv til komposisjonen. Slik utnytter han repetisjonen av kroppene, og de mørke ovalene som de vidåpne munnene danner, på en spennende og virkningsfull måte.
Maleriet går i en jordfargekoloritt, men bærer likevel på et vell av subtile fargenyanser, som gyllen aprikos, rosa og blåturkis som sjatteringer i kvinnenes bleke vinterhud. Bildet er komposisjonelt og koloristisk så mesterlig utført at man ikke engang spør seg hvorfor disse personene ligger der på marken og synger.
VAKTE FURORE: Et veldig kjent bilde er «Skumring» som vakte furore i 1981. En nyere versjon fra perioden mellom 1995 og 2001 er inkludert i utstillingen. Her ser vi en ung kvinne som sitter i en glenne i skogen og bæsjer.
Foto: Fineart OsloDet er en mektig motivkrets vi møter her i disse nyere bildene. En dystopisk visjon om en verden i oppløsning og mennesker i åndelig nød. Ensomhet og fremmedgjøring er temaer som stadig dukker opp på nye måter. Ofte ser vi en gruppe mennesker, der ett individ står adskilt fra gruppen, liksom isolert fra fellesskapet.
Det er lite trøst å finne i Nerdrums univers i en krevende samtid som vår egen. En del av maleriene fra de siste ti årene har et noe annerledes uttrykk enn det gjennomarbeidede, teknisk briljante og intense formspråket som vi kjenner fra perioden mellom 80-tallet og millenniumsskiftet.
Brunsuppe
Jeg vet ikke om det er et bevisst formvalg, eller et utslag av tretthet og alderdom, når han ikke lenger fullfører i flaten på samme måte som tidligere. Ofte har han gjennomarbeidet et ansikt eller en kropp, mens han lar bakgrunnen være en litt spenningsløs brunsuppe.
Det er som om interessen og energien ikke holder gjennom hele bildeuttrykket. Jeg får ofte lyst til å beskjære motivene.
Utstillingen viser hvor god Nerdrum er på sitt beste, men også hvor mye slett arbeid han lar passere. Her burde galleristen vært mye strengere med utvalget. Men utstillingen er i aller høyeste grad verdt et besøk.
Hei!
Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om Nasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Floker av tråd og tau» av Magdalena Abakanowicz, «Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken og «LOL – Humor i norsk kunsthistorie» ved Haugar i Tønsberg. Her kan du også se hva jeg mener var de tolv sterkeste kunstopplevelsene i 2023.
Flere kunstutstillinger du kan besøke:
