Hopp til innhold
Anmeldelse

Skyggedronningen

Et strålende kunstnerskap løftes ut av skyggene.

Fra Ruth Asawa-utstilling fra Stavanger kunstmuseum
Foto: Erik Sæter Jørgensen
Kunst

«Ruth Asawa: Citizen of the Universe»

Stavanger kunstmuseum

1. oktober 2022–22. januar 2023

Denne sommeren og høsten har vært preget av et interessant bølgeslag i kunstlivet: et fokus på kvinner.

I vår relativt likestilte virkelighet lyder det kanskje litt rart at dette er nødvendig, men det er det altså.

Det har i mange tiår blitt sagt at det er kvinnenes tur – at den store kjønnsubalansen både i samlinger og i markedet må utjevnes, og at mannen ikke lenger skal få dominere de prestisjetunge arenaene.

Løfter fram kvinner

Likevel er det først nå det faktisk skjer. På årets Veneziabiennale utgjorde menn kun snaue 10 prosent.

Her hjemme viser så å si samtlige store institusjoner omfattende separatutstillinger med kvinnelige kunstnere nå i høst.

Noen er unge og fremadstormende, andre er eldre som urettmessig har falt ut av den store modernistiske fortellingen.

En skikkelse av det sistnevnte slaget er den japansk-amerikanske skulptøren Ruth Asawa.

Ruth Asawa Working on Her Wire Sculpture 3, 1956

STRIKKER METALL: Ruth Asawa jobber med en skulptur i 1956.

Foto: Imogen Cunningham

Vektløst og tungt på samme tid

I samarbeid med Oxford Museum of Modern Art har Stavanger kunstmuseum skapt den første europeiske museumspresentasjonen av denne glemte kunstneren.

Det er et usedvanlig vakkert og formsterkt univers jeg kommer inn i.

Fra taket henger Ruth Asawas karakteristiske skulpturer flettet av ulike typer ståltråd.

Fra Ruth Asawa ved Stavanger kunstmuseum

SKYGGESPILL: De gjennomskinnelige skulpturene skaper et vakkert skyggespill på veggen.

Foto: Erik Sæter Jørgensen

Når du studerer strukturen, ser det ut som en perfekt tekstil av strikket metall.

Alle skulpturene er formgitt symmetrisk rundt en midtakse, med mindre former inni det større som en rytmisk gjentakelse, eller som en type formrefleks.

De ovale kokongene gir assosiasjoner til kropp, det er noe livmoraktig ved disse hulrommene.

Men enda sterkere er nok naturreferansen.

Jeg tenker på belgvekster og knopper, men også vann i bevegelse: dråpen som først er løkformet, men som blir til en perfekt kule av fallende vann i luften.

Ruth Asawa

STREKER: Streken spiller en viktig rolle i Asawas skulpturer.

Foto: Erik Sæter Jørgensen/Stavanger kunstmuseum
«Ruth Asawa: Citizen of the Universe» ved Stavanger kunstmuseum

SKYGGER: Skyggebildene understreker de grafiske kvalitetene.

Foto: Erik Sæter Jørgensen
«Ruth Asawa: Citizen of the Universe» ved Stavanger kunstmuseum

NATUR: De organiske skulpturene har både noe kroppslig, men også noe planteaktig, ved seg.

Foto: Erik Sæter Jørgensen

Skulpturene er vektløse og tunge på samme tid, lukkede og gjennomsiktige. Ruth Asawa er en linjens mester.

Med ståltråder skaper hun levende skraveringsfelt i luften, som romlige tegninger.

Skyggespillet som den dramatiske museumsbelysningen fremkaller, viser skulpturenes grafiske kvaliteter.

Lærte å tegne i fangenskap

Ruth Asawa ble født i 1926, og hun vokste opp i en bondefamilie i Sør-California. Sammen med søsknene jobbet hun på åkrene hver dag etter skoletid.

Hennes tegneriske begavelse ble tidlig oppdaget, men hun lærte seg virkelig å tegne først etter at hun og familien ble tvangsflyttet til en amerikansk interneringsleir etter angrepet på Pearl Harbor.

Blant de andre internerte var nemlig et par av Walt Disneys dyktige animatører.

I 1943 begynte hun så på en kunstlærerutdannelse ved universitetet i Wisconsin. På grunn av sin japanske opprinnelse var det enkelte kurs hun ikke fikk tilgang til, og det gjorde at hun ikke fikk fullført studiet.

Ruth Asawa and Her Children, 1958

PRIORITERTE FAMILIEN: I utstillingen kan du se Imogen Cunninghams flotte fotografier som viser hvordan kunst og liv var flettet sammen hjemme hos Asawa.

Foto: Imogen Cunningham

Sen blomstring

Da universitetet et halvt århundre senere tilbød henne et æresprofessorat, svarte hun kontant at hun heller ønsket seg den bachelorgraden de i sin tid hadde nektet henne.

Men den viktigste delen av utdannelsen fikk Asawa på det sagnomsuste Black Mountain College i Nord-Carolina, der Merce Cunningham og John Cage hadde sitt ukonvensjonelle undervisningsopplegg.

Det var likevel først ved hennes død i 2013 at kunstmarkedet for alvor fikk øynene opp for Ruth Asawa.

Flere større Asawa-utstillinger skal nå være under planlegging. Om få år vil hun antakeligvis være en større kunstkjendis enn i dag.

«Ruth Asawa: Citizen of the Universe» ved Stavanger kunstmuseum

PAPIR: Helt fra barndommen utforsket Asawa den japanske papirbrettekunsten origami. Også disse papirarbeidene er bygget symmetrisk opp rundt en midtakse.

Fra Ruth Asawa i Stavanger

BRONSE: Ruth Asawa laget også bronseskulpturer. Denne var opprinnelig tenkt som modell til en døpefont.

Fra Ruth Asawa-utstilling ved Stavanger kunstmuseum

OLJEMALERI: Ruth Asawa eksperimenterte også med andre kunstformer enn de skulpturelle. På veggen oljemaleriet «Uten tittel» (1948-1949), i monteren utdrag fra boken «Interaction of Color», gitt ut av Asawas mangeårige lærer Josef Alber.

Viktig ryddejobb

Men hvordan tapte kunstverden henne egentlig av syne? Hun var jo gjenstand for en viss interesse i kunstfeltet helt fra studiedagene.

Og her er vi altså tilbake ved den gamle fortellingen:

Som nesten samtlige av etterkrigstidens markante, skapende, kvinnelige kunstnere, ble hun redigert bort når historien skulle skrives ut.

Dette var basert på tidens mektige ryggmargsrefleks: forestillingen om at den store kunstneren per definisjon er en (hvit) mann.

Det er dette viktige kunsthistoriske opprydningsarbeidet som enkelte har jobbet med og snakket om i generasjoner, men som nå omsider preger og gjennomsyrer hele det brede kunstfeltet.

Det er et strålende kunstnerskap som Stavanger kunstmuseum her har løftet ut av skyggene.

Hei!

Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les gjerne videre om hva jeg synes om nye Munchmuseet eller Deichman Bjørvika i Oslo. Les også anmeldelsen av 22. juli-minnestedet på Utøykaia.