Frodig samisk protestkunst

Loga árvvoštallama sámegillii.

Venezia er selve bildet på forgangen skjønnhet. Her kan man vandre i smale gater over eldgamle broer med gotiske kirker og renessanse­palasser på rekke og rad.

Det er en by der tiden liksom har stoppet, som holder pusten i ærefrykt over sin egen fordums prakt og herlighet.

Byens eldgamle, tilbakeskuende og statiske preg skaper en spennende, kontrastfylt ramme rundt en av verdens viktigste samtidskunstmønstringer.

Biennalen i Venezia kalles gjerne kunstverdenens olympiade. Det finnes knapt noen større anerkjennelse for en kunstner enn å være inkludert her.

Brudd med foreldet tankegang

Årets biennale er den 59. i sitt slag og har fått tittelen «The Milk of Dreams». Den består av en omfattende kuratert hovedutstilling med kunstnere fra hele verden, og 80 nasjonale paviljonger.

Når jeg vandrer i den skyggefulle Giardini-parken fra den ene nasjonale utstillingen til den andre, slår det meg hvor paradoksalt det er at dette spydspiss-evenementet i vår globaliserte kunstverden fortsatt er organisert så gammeldags.

Paviljongene blir som små rom som representerer nasjonene, som om det skulle være en vesensforskjell på for eksempel britisk og fransk kunst.

Det er derfor ekstra forfriskende at Norden bryter med denne lett foreldede tankegangen. Den nordiske paviljongen er nemlig i år verken viet Sverige, Finland eller Norge; den er definert som en samisk paviljong.

Den frodige paviljongen er noe av det aller første man får øye når man går inn i biennaleområdet. Her handler alt om å fange forbi­passerendes oppmerksomhet, og de mektige og iøynefallende prosjektene til Pauliina Feodoroff, Máret Ánne Sara og Anders Sunna klarer nettopp dette.

Jorden eier folket

De tre prosjektene har en ting til felles: De handler om samefolkets kamp for selvbestemmelse.

Pauliina Feodoroff kommer fra de finske områdene av Sápmi. I sitt prosjekt gir hun uttrykk for sin sorg over skog som er hugget ned.

Filminstallasjonen hennes viser samenes fåfengte forsøk på å lege og reparere skader og sår etter industrielt skogbruk. Det handler om ødelagte beitemarker og fiskevann. Her kommer den dype kulturforskjellen mellom det pragmatiske majoritets­samfunnet og samefolket tydelig frem.

Samene nærer en eldgammel respekt for trærne og for jordsmonnet. Et samisk visdomsord sier at det ikke er folket som eier jorden, men jorden som eier folket.

Ifølge Feodoroff har Finland solgt sine naturressurser til høystbydende. Men det er ikke dette hun dveler ved verken i filmen som vises i utstillingen, eller i den rituelle performancen hun iscenesetter i paviljongen.

I prosjektene handler det om å ta vare på det som nå er igjen, om helbredelse og fornyelse. Performancen inneholder både popaktig joik, dans og fargerike kostymer. Den er skapt som teatralsk bønn om forsoning og forbrødring mellom de som er urfolk, og de som ikke er det, mellom skogene, vannet, menneskene og elementær­vesenene.

Groteske og vakre skulpturer

Máret Ánne Sara, som kommer Finnmark, er opptatt av liknende problemstillinger. Gjennom flere år har hun skapt en kunstnerisk protest mot industrisatsinger i nord som tvinger reinsdyrholdere til nedslakting av bestanden.

I flere av prosjektene sine benytter hun reinsdyrkadavre som uttrykksmiddel. Det er helt forbløffende hvordan hun klarer å skape verk som er så brutale og så vakre på samme tid.

Hennes mest iøynefallende installasjon i paviljongen består av tre inntørkede reinsdyrkalver som henger over hverandre fra taket som om de er på sprang i ulike retninger. En spiral av langt, tørket gress og myrull omgir de sårbare dyrene, som et slags beskyttende rede.

Samene har ikke det samme instrumentelle forholdet til dyrene som det som preger de vestlige samfunnene for øvrig. Reinsdyret er ikke ensbetydende med mat eller penger: For en reinsame er dyret mye mer, det er selve livet og fremtiden, ikke minst er kalven forbundet med håp.

Tro på instinktene

Máret Ánne Sara har også skapt vakre, formløse skulpturer av reinsdyrmager. Her henspiller hun på magefølelsen som et menneskelig kompass – det handler om samefolkets sterke tro på de umiddelbare instinktene.

Det samiske folk er opptatt av å bruke hele sanseapparatet. Også lukt spiller inn i Saras kunstprosjekt. Da hun var barn, opplevde hun å se sin sterke, modige far ydmyket og forminsket da han måtte møte opp hos politiet. Hun opplevde at selv kroppslukten hans forandret seg.

Dette har inspirert henne til å skape duft­skulpturer som viser hvordan lukt avslører hvordan vi har det. Dette gjelder både for dyr og mennesker.

Begge skulpturene henger fra taket som løse nøster skapt av reinsener. Den ene dufter av fred og tilfredshet, mens den andre har en skarp og vond stank av angst og fortvilelse.

En konflikt foldet ut i bilder

Anders Sunna, som kommer fra den svenske delen av Sápmi, har skapt en spektakulær bildefrise i en graffitiinspirert malestil. Gjennom fem monumentale malerier skildrer han de femti årene familien har kjempet mot den svenske stat for retten til å fortsette med reindrift.

Mellom bildene er det bygget hyller der det står permer med tusenvis av juridiske dokumenter knyttet til saken.

Sunnas bildeserie formidler en kraftfull fortelling om myndighetenes maktovergrep, og om manglende forståelse for samefolkets levesett og tradisjoner.

Det er et tydelig og uhyggelig bildespråk der samene er kledd i fargerike kofter, mens staten er representert med fremmedgjorte byråkrater kledd i brune dresser som likner naziuniformer.

Sterk manifestasjon

Sverre Fehns nordiske paviljong er laget for at de strålende demokratiene Sverige, Finland og Norge hver især skal få skinne og imponere på den internasjonale kunstscenen. Det er et sterkt grep at denne nå er blitt forvandlet til en arena for ramsalt samisk kritikk av de samme nasjonene.

Ved inngangen til paviljongen er landenes navn skjult bak store flak av never, som for å understreke at det nasjonale her er kansellert.

Dessverre forkludres dette viktige poenget en tanke ved at man har valgt en finsk, en svensk og en norsk samisk kunstner, noe som bringer oss tilbake i det nasjonale fokuset.

Men dette er en liten innvending til en utstilling som både er viktig, gripende og engasjerende, og som ikke uten grunn allerede har vakt stor internasjonal oppmerksomhet.