Verdig oppsummering av en gigant

Tids­punktet for denne boken kunne neppe vært bedre: I 2023 har den best­selgende og kritiker­roste forfatteren både vunnet Aschehougprisen og blitt tildelt æresprisen under Bragepris-utdelingen.

I tillegg er dette etter all sannsynlighet de siste intervjuene Ingvar Ambjørnsen gir. Forfatteren har hatt kols de siste femten årene, og han blir stadig dårligere.

Denne vissheten skaper alvor og nødvendighet i teksten: Det er nå det gjelder!

Lange linjer

Alf van der Hagen har ført samtaler med forfattere og gitt det ut i bokform helt siden 1993, og har etter hvert spesialisert seg på den lange formen.

Oppskriften er enkel.

Som van der Hagen sier til Ambjørnsen: «Jeg spør, du svarer, jeg skriver ned og redigerer».

Som i en lang podkast, gir metoden rom for utdypning samt muligheten til å følge digresjoner underveis. van der Hagen behersker formen godt.

Naturligvis hjelper det at intervju­objektet ikke bare er en av Norges mest sentrale forfattere de siste 40 årene. Ingvar Ambjørnsen er også et særegent menneske.

Outsideren som ble forfatter

Noe av det som treffer meg mest i boken, er Ambjørnsens konsekvente ønske om å skrive.

Viljen til å leve i tråd med ønsket er sterkt, gjennomførings­evnen er forbløffende.

Han droppet ut av videregående og ble en del av det såkalte friker­miljøet. Senere levde han i Oslo i mange år uten eget sted å bo. Han sov hos venner og kjente, hele tiden i gang med et bok­prosjekt.

Han tok strø­jobber kun med tanke på hvor mye skrive­tid pengene kunne skaffe ham, og fant tidlig ut at han ikke ville ha barn – alt handlet om å skrive.

Det er ingenting som tyder på at denne mannen ville skiftet kurs, selv om han ikke hadde oppnådd den utrolige kommersielle suksessen på 80- og 90-tallet.

At skrivingen lyktes, fremstår nærmest som en bonus.

Besatt av å gi ut bøker

Alf van der Hagen slipper Ambjørnsen løs i fascinerende beskrivelser av hvordan det å gi ut bøker ble en besettelse. Særlig den uhyre produktive perioden på 80- og 90-tallet er spennende lesing.

I tillegg til å oppnå kult­status med bøker som «Den siste revejakta» og «Hvite niggere» som omhandlet erfaringer fra frikermiljøet, skrev Ambjørnsen de populære ungdoms­bøkene om Pelle og Proffen.

Utover på 90-tallet kom bøkene om Elling, romanene som ble norsk folke­lesning, gjort til teater og senere film.

En anekdote fra den mest produktive perioden er betegnende: Ambjørnsen markerte innleveringen av nytt voksenroman-manus med å sette seg på stam­kneipen og planlegge plottet til en ny Pelle og Proffen-bok.

«Feiret du ikke?» spør Alf van der Hagen. «Å begynne på ny bok var jo å feire», svarer Ambjørnsen.

Redigeringens kvaler

Ambjørnsens redegjørelse om familie­bakgrunn og slekt er ikke like interessant å lese om, sannsynligvis fordi han selv synes det er kjedelig:

Disse delene av boken kunne vært redigert strammere.

På samme måte er ikke alle bøkene Ambjørnsen har skrevet like gode. Da er det forfriskende når van der Hagen er brutalt ærlig, for eksempel når de diskuterer beskrivelsen av angst:

Gikk i transe som barn

Angst er for øvrig et sentralt gjennomgangstema i boken.

Tidlig i samtalene forteller Ambjørnsen om en skjellsettende erfaring i 7-8-årsalderen, som setter både forfatterskapet og flere livsvalg i et interessant lys.

Han opplevde å falle i en slags transe der det var som om omverdenen smeltet sammen med hans bevissthet. Stemmen til mormoren som ropte han ned til middag, var fjern og langt vekk. Bestefaren måtte bære ham ned i stuen, og han ble rykket ut av tilstanden.

Han omtaler det som et eget rom alle mennesker bærer i seg, et rom der resten av verden med dens krav og plikter kan fremstå som uvedkommende.

Det kan ikke ha vært enkelt for Ambjørnsen å forstå og bearbeide en så overveldende opplevelse i ung alder.

Han forteller at hendelsen har ligget i bunn for ham hele livet.

Som leser er det nærliggende å trekke paralleller mellom denne opplevelsen og Ambjørnsens lengsel etter frihet, hans sterke ønske om å skrive, og ikke minst eksperimentering med dop.

Selv gjør han noen av de samme parallellene:

Omkostningene av all rus­bruken, inkludert store mengder alkohol, har åpenbart vært høye.

Kanskje kunne sammenhengen mellom angst og rus med hell vært utforsket mer i boken.

Samtidig gir van der Hagens åpne og relativt ikke-konfronterende metode rom til å se sammenhenger som gir nye og svært interessante perspektiver på Ambjørnsens livsverk. Underveis trer et bilde frem av en mann som på tross av perioder med sterk angst virkelig ikke har vært redd for å gå sine egne veier.

Ambjørnsens forfatterskap har fungert samlende i Norge gjennom skildringer av ofte marginaliserte personer.

Bøkene har hatt bred appell og en egenartet kombinasjon av aktualitet og litterær kvalitet.

«Ønsk meg heller god tur» er en verdig oppsummering av både forfatterskapet og et bemerkelses­verdig liv.