Gotisk remiks av «Lolita»

Den siste tiden har jeg hørt bokelskere hviske til hverandre om at den 30 år gamle nederlandske forfatteren Marieke Lucas Rijnevelds andre roman var enda bedre enn den første.

Jeg hadde vondt for å tro det, for hans forrige bok, «Kveldens ubehag», var en oppsiktsvekkende god debutroman om sorg, dyremishandling og andre grusomheter på landsbygda i Nederland.

Men denne boken er faktisk hakket hvassere. Og minst like grusom.

Besatt av en brennende kjærlighet

Vi er tilbake på landsbygda i det samme miljøet som forrige gang. En 49-år gammel dyrlege fører ordet. Han lever et nokså ordinært liv med kone og to barn, og utfører sin dyrlegepraksis under den store munn- og klovsyken som herjet Nederland på starten av 2000-tallet.

Så blir han besatt av en brennende kjærlighet til den 14 år gamle datteren til en av melkebøndene han jevnlig besøker.

Ekteskapet til kona omtaler han slik: «vi var blitt sta uteliggerkuer som tilfeldigvis lå i samme fjøs», mens den 14 år gamle jenta kaller han for «sitt praktdyr».

«Lolita»-paralleller

Romanen har flere paralleller til «Lolita» av Vladimir Nabokov. Begge romanene er fortalt av en overgriper som forsøker å forklare seg etter at overgrepet har blitt kjent for myndighetene.

Nabokovs «Lolita» starter med den legendariske åpningssetningen: «Lolita, mitt livs lys, mine lenders flamme, min synd, min sjel.» Det merkelige og bibelske uttrykket «Mine lenders flamme» gjentar Rijneveld flere ganger i løpet av «Min kjæreste skatt» og gjør dermed koblingen helt åpenlys.

I motsetning til «Lolita» som først og fremst forteller den voksne mannens historie, er det tenåringsjentas tankeverden som utgjør senteret i denne romanen.

Dyrlegens blikk følger jenta nært, men tilfører samtidig en produktiv distanse til fortellingen, for eksempel her hvor han studerer fotografier av henne: «overalt poserte du slik fjorten år gamle jenter gjør, forførerisk uten å ane hva det betyr, de vil ha deg, sier øynene, men heller litt mer lommepenger, de vil bli tilbedt, men heller ha noen som beskytter dem mot verden, de vil ha et storslagent liv og samtidig føle seg usynlige (...)».

Mørke sanger om lengsel

Kontrasten mellom det forferdelige innholdet og det lyriske språket er romanens sterkeste kort.

Setningene, som ofte er svært lange og florerer av bisetninger, skaper en syngende, suggererende effekt.

Rijneveld vever sammen dyrlegens livsverden av blaakorp-kuer og inseminasjonsutstyr med tenåringsjentas fascinasjon for Roald Dahl-bøker og Kurt Cobain.

Prosaen blir en form for pervers smørje som løftes opp i en høyere enhet gjennom det glitrende språket.

Oversetter Hedda Vormeland bør få all mulig ros for å gestalte dette på norsk. Det hele er lekent og sårt, sjokkerende og fandenivoldsk på samme tid.

Og ofte ganske ubehagelig.

Her er dyrlegen sjalu på sin egen sønn som får mulighet til å kysse den jevnaldrende jenta: «og ikke min tunge, men hans skulle trenge inn i munnen din, og jeg kunne høre dere le mens jeg hardhendt inseminerte en ku i fjøset, og jeg var livredd for at dere skulle gå opp på rommet ditt, til barnelysthagen som jeg stadig så for meg når jeg tenkte på deg og du lå der i senga di, naken og omgitt av kosedyr»

Hvert av de 42 kapitlene fremstår som en gotisk og mørk sang om brennende, destruktiv lengsel.

«En fæl bok»

Å skape vakker poesi av et overgrep er på grensen til spekulativt. Prosjektet balanserer på en knivsegg, men overgrepstematikken er bare ett av flere spor i romanen.

Rijneveld bruker «Lolita»-motivet til å utforske temaer som ensomhet og selvomsorg. Ikke minst spiller kjønn en viktig rolle.

Da «Lolita» i sin tid kom i norsk oversettelse i 1959, skrev kritikeren Philip Houm: «En fæl bok, en betagende og – skulle jeg tro – uforglemmelig bok. Den beste roman jeg har lest på meget, meget lenge.» Jeg kunne skrevet det samme om Rijnevelds «Min kjæreste skatt».

Vi er ganske enkelt heldige som får følge dette livskraftige forfatterskapet på norsk.