Hopp til innhold
Anmeldelse

Kunsten å fiske ørret med garn

Låtskriver, artist og poet Stein Torleif Bjella romandebuterer med en vindskeiv fortelling om ensomhet og det smertefulle i å skulle nærme seg andre.

Stein Torleif Bjella gir ut romanen "Fiskehuset" høsten 2021

Stein Torleif Bjellas romandebut «Fiskehuset» er vindskeiv, livsklok og ganske morsom.

Foto: Privat/Oktober Forlag
Bok

«Fiskehuset»

Stein Torleif Bjella

Roman

22. oktober 2021

Forlaget Oktober

I sangtekstene, men også i diktsamlingen «Jordsjukantologien» fra 2017, skriver Stein Torleif Bjella frem troverdige karakterer fra bygde-Norge – et mer eller mindre fiktivt Hallingdal.

I romanen «Fiskehuset» møter leseren typiske Bjella-karakterer fra samme univers: En barnløs og enslig 47 år gammel mann drar noe motvillig på garnfiske med sin tverre og påståelige onkel.

Livsvalgene utfordres

Jon Aslesson Aal er musiker, men tjener til livets opphold som såkalt radiatorlærer – assistentlæreren som står ved radiatoren mens hovedlæreren underviser ved kateteret.

Han arver et fiskehus med tilhørende fiskerett fra onkel Ivar.

Onkelen er bekymret for at svigersønnene skal gjøre hytta til en plass for fyll og gutteturer og velger derfor noe overraskende nevøen som arvtager. Ifølge onkelen har nevøen ikke noe å fare med.

Han er derfor heller ingen fare for stedet: «Du er bra for vatnet og området rundt, fordi du mangla initiativ».

Uken kan bli lang, for onkelen har mye å utsette på nevøens livsvalg.

«Koffor har du ikkji fått deg kjering, Jon?» spør onkelen flere ganger. «E ha møtt nokon. E bruka å trekkji meg. Redd for ikkji å strekkji te», svarer Jon ærlig.

Friksjonen mellom de to mennene øker, og i møte med kritikken fra onkelen blir Jon tvunget til å forholde seg til sin egen tilværelse. Kan han forsone seg med livet slik det har blitt?

Det hele kan høres traust ut, men det er tvert imot ganske morsomt.

Stein Torleif Bjella

MUSIKER OG FORFATTER: Stein Torleif Bjella er på samme måte som Jo Nesbø, uten sammenligning for øvrig, en låtskriver med et talent for historiefortelling og karakterskildringer.

Foto: Javad Parsa / NTB

Oppslukende skildringer

Romanen er enkel og novellistisk i sitt oppsett: To menn. Én uke. En hytte ved et fiskevann.

Faste rutiner: Sette garn på kvelden, hente inn fangsten på morgenen. Frokost, lunsj, middag.

«I begrensningene viser mesteren seg», skrev Goethe i sin tid. Bjella behersker dette stoffet, og nettopp i det konkrete og enkle blir denne boken dyp.

For eksempel liker jeg normalt ikke for mange skildringer i norsk fortellende prosa. Ofte virker det selvbevisst og pålesset.

Som om forfatterne dukker opp mellom linjene og sier: «Hei, hei, kjære leser, jeg er en forfatter i den realistiske tradisjonen etter Flaubert. Det jeg skriver nå skal forestille virkeligheten».

I «Fiskehuset» fremstår skildringene derimot som nødvendige. Det er maktpåliggende for onkel Ivar å få overført tradisjoner til neste generasjon. Jon på sin side ønsker bekreftelse fra onkelen, selv om han kanskje ikke vil innrømme det.

Denne dynamikken skaper en tilstedeværelse i teksten og gir skildringene en egen tyngde.

Jeg blir oppslukt når jeg leser om hvordan vindretningen skifter, om traner og lam og om ospeklyngen på nordsiden av fiskevannet. Ikke minst er det en nytelse å lese detaljer knyttet til robåt og garnsetting.

Omslaget til romanen "Fiskehuset" av Stein Torleif Bjella.

BOKOMSLAG: Stein Torleif Bjellas romandebut «Fiskehuset» er vindskeiv, livsklok og ganske morsom.

Foto: Oktober Forlag

Enkle virkemidler kan lodde dypt

Enkelte steder kan riktignok dynamikken mellom onkel og nevø bli noe repetitiv.

Uten å spoile for mye, må jeg også innrømme at det siste fire linjene ødela noe av magien for min del.

Og her og der inntreffer en ironi som ikke helt kler materialet. For eksempel når hovedpersonen påstår at han har fått mye ut av trøsteshopping. Her tipper det komiske over i eksplisitt humor som blir et fremmedelement og bryter med romanens ellers lavmælte komikk.

Men alt i alt er dette en roman som er god å være i.

På samme måte som det fortsatt er mulig å lage relevant visekunst ved hjelp av tre gitargrep og melankolsk kjærlighet, klarer Bjella her å skape noe friskt og dypt menneskelig med relativt enkle virkemidler.

Det er godt gjort.

Du finner alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre: