Anmeldelse

Mellom gull og grus

Vi har vært bortskjemte med at gullet er blitt vasket frem når det har kommet en ny roman av Per Petterson. I «Mitt Abruzzo. Journal 29.1-18.7.2021» er det uvant mye grus i maskineriet.

Per Petterson gir ut boka "Mitt Abruzzo" oktober 2021
Foto: Oktober/Baard Henriksen
Bok

«Mitt abruzzo – journal 29.1. – 18.7. 2021»

Per Petterson

Dagbok

8. oktober 2021

Forlaget Oktober

Det særegne ved Per Pettersons forfatterskap er at han fant en egenartet måte å destillere personlige erfaringer på som egentlig ikke pekte i retning av forfatteren, snarere utover mot leseren, mot noe som var funnet på, diktet.

Selve destilleringen har hver gang vært en smertefull prosess, men nå står forfatteren bom fast.

Det skriver han i alle fall den 22. januar i dagboken (Petterson bruker det franske ordet «Journal»). Romanen har fått en tittel, «Nattsvømmere». Ett kapittel er, som alltid, trykket i Klassekampen, men det virker som om han har mistet troen på at han klarer å fullføre.

Andre regler

I dagboken er det som kjent andre regler som gjelder enn i romaner. Gjennom de daglige nedtegnelsene får tilværelsen form og struktur. Noen av de største verkene i verdenslitteraturen er dagbøker. Franz Kafka skrev dagbøker som var fullt på høyde med resten av forfatterskapet. Olav H. Hauge har med sine dagbøker i fem bind gitt oss en nærmest uuttømmelig skatt, som jeg i alle fall kommer til å lese i jevnlig resten av livet. Eplebonden Hauge levde i spenningsfeltet mellom Graves (poeten) og Grieve (eplesorten).

Også Per Petterson har småbruk, men her blir det litt mer gull og grus. Han skriver om snømåking, hesjing, bukker og søyer, som forfatteren noe tankespredt hjelper kona med å holde styr på. Akkurat disse delene av hverdagslivet blar jeg litt raskt forbi. Det samme gjelder turene i utmarken med det jeg oppfatter som en utrivelig, skabbete hund som dreper småfugl og fordriver katter.

Dobbelt så gammel

Dagboken fungerer aller best når Petterson noterer hva han tenker, ikke hva han gjør. Lesere av forfatterskapet vil ha glede av å lese hans refleksjoner rundt hvordan han fant sin litterære form. Han er nå ganske nøyaktig dobbelt så gammel som da han debuterte med novellesamlingen «Aske i munnen, sand i skoa» i 1987, 34 år gammel – noe han tidligere har beskrevet, veldig morsomt i den nydelige essaysamlingen «Månen over Porten» (2004).

«Noen ganger, når folk spør meg om familiehistoria, blir jeg tom i hjernen», noterer han den 25. februar. «Når jeg dikter kommer den fram, som med Arvid Jansen-bøkene. Men jeg dikter jo, det er skjønnlitteratur, nesten ingenting i bøkene er som det var i virkeligheten, unntatt noen få stolper: klasse, oppvekststed, Arvids alder som stort sett er parallell med min. Skipsbrannen.»

Skipsbrannen er Scandinavian Star-ulykken natt til 7. april 1990, der Petterson mistet begge foreldrene, en av brødrene og en niese.

Lite pandemi

Dagboken fra de første sju måneden av inneværende år inneholder ikke så veldig mye pandemi. Vi er oftere med Petterson i tankene tilbake til forfattere han beundrer, og som han i visse tilfeller har møtt. Veldig mange av disse er kvinner, og mange av dem hører hjemme i den anglosaksiske delen av verden. Men ikke alle. Hvilke andre 17-åringer fra Groruddalen løp til bokhandelen i 1970, for å bruke sine surt oppsparte lommepenger til å kjøpe debutromanen til Liv Køltzow?

Petterson er langt unna – både estetisk og mentalt – den europeiske modernismen som er retningsgivende for forfatterkollegaen Dag Solstad, men den forhenværende bokhandleren er også høyt og lavt på det europeiske, litterære kontinentet. Han føler han strever like mye med den livsviktige lesningen som med romanskrivingen, men får allikevel lest mye. Han leser Strindberg og Tolstoj, og er også innom Hamsun når debatten om Ståle Dingstads bok om Hamsun og nazismen raser i avisene.

Vender setningene

Alle disse leseropplevelsene har han med seg, og de er en forutsetning for at han selv klarer å skru sammen de riktige setningene. Han beundrer den amerikanske forfatteren Jayne Anne Phillips for at når hun i romanen «Machine Dreams» skal skrive at det er rart dette her med alt man husker, ikke skriver det rett frem, («It`s strange what we remember»), men vender på det («It`s strange what we don`t forget»).

Disse leseropplevelsene bringer Petterson videre til oss på en måte som gjør at man får lyst til å mure seg inn på et småbruk over vinteren.

Avslutter om Utøya

Siste nedtegnelse i dagboken kommer den 22. juli 2021, på 10-årsdagen for Utøya-terroren. Dette er en nasjonalt traume som – uten sammenligning for øvrig – er beslektet med Scandinavian Star-ulykken i alvorlighetsgrad og omfang. I møte med slike ulykker blir enhver av oss, og forfatteren spesielt, utfordret til å ta stilling til hva vi skal si, og hvordan.

Denne stadig pågående refleksjonen rundt litteraturens begrensninger og muligheter er det som lyser sterkest for meg i «Mitt Abruzzo. Journal 29.1-18.7.2021.»

Mengden grus, og mangelen på gull, er uvant fra Per Petterson.

Vi får håpe denne skriveprosessen kan forløse noe mer. En ny roman.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: