Et år etter at skipsbrannen tok brorparten av Arvid Jansens familie, har Turid, Arvids kone tatt med seg de tre døtrene og flyttet ut. Kort etter sender hun en venninne for å hente ting fra Arvids kjøkken. Hun banker ikke på, hun håner Arvid i hans eget hjem og går sin vei med tingene. Arvid holder først fast ved sitt gamle munnhell – han bestemmer selv når det skal gjøre vondt, han er dessuten en fri mann, men så er han med ett ikke sikker: «Jeg slipper, tenkte jeg, så får det gå som det går. Jeg slipper, tenkte jeg, og så får Du ta over».
Arvid slapp og han falt. En ny Arvid Jansen trer fram, ute av stand til å ta beslutninger om sitt liv, til å ta vare på de tre jentene sine. Han tilbringer kveldene, enten på bar og i ukjente soverom, eller i bilen, i rastløst driv langs veiene.
Det skjellsettende øyeblikket kommer på side 82. Da er leseren allerede introdusert for en annen avgjørende dag – septembersøndagen et år senere, da Turid ringer sent på natten og vil bli hentet av Arvid, hun gråter, vet ikke hvor hun er, hun har ingen annen. Sier hun. Imellom disse to tidspunktene ligger det året der Arvid nesten går under. Et år som setter dype spor i barna hans, særlig i den eldste, 12 år gamle Vigdis, hun som på barnets vis tar på seg å bære det som et barn ikke skal bære.
En annerledes Arvid?
Jeg tenkte tidlig at Per Petterson her skriver annerledes om sin hovedkarakter Arvid Jansen, sammenlignet med tidligere bøker. Det er gått 10 år siden «Jeg forbanner tidens elv», boka om Arvid og moren, og gjenlesningen nå bekreftet inntrykket. Ikke bare er Arvids jeg-fortelling denne gangen blottet for «allvitende» observasjoner av hva de andre personene tenker og gjør, Petterson skriver Arvids misere med større distanse her. Den melankolske atmosfæren er gjenkjennelig, Arvids usikre hjelpeløshet likeens. At han ikke lenger er en grunnleggende sympatisk karakter i ett og alt, det er nytt, og det skulle kanskje bare mangle, der han svikter seg selv og sine barn uten å skjønne hva som er i ferd med å skje.
Jeg vet ikke om det finnes noen annen norsk forfatter som så hardnakket praktiserer tesen om «show, don't tell». Petterson viser, demonstrerer, skaper rom i fortellingen som nesten snakker selv, men forklarer lite. Når Arvid iblant reflekterer, underveis i det dystre året, er tankene sprikende, preget av fallet og hans manglende grep. I den grad er det slik, at leseren virkelig må skjerpe sin innlevelse, følge med, for å oppfatte hvor ille og vondt det hele er. Desto sterkere er opplevelsen.
Ulykken er navet
Disse forskjellene i skrive- og fortellermåte illustrerer også et poeng som har fått oppmerksomhet tidligere: Romanene om Arvid Jansen er ikke lineære eller kronologiske fortellinger om et livsløp. Per Petterson bruker sin karakter som det passer ham, til å skrive seg inn i det som til enhver tid utvikles til romanens tema. Det ene faste elementet – navet, om vi vil – er Scandinavian Star-ulykken i 1990, skipsbrannen vi allerede har nevnt. Det andre er sorgen som ustyrlig element i livet. Slik kan han også flytte Arvids skilsmisse fra 1989 i «Jeg forbanner tidens elv» til 1991 i denne nye romanen, barna går fra å være to til tre, mens Arvid selv er blitt ett år eldre.
Jeg kan ha begått tellefeil, men det finnes, slik jeg leser, tre genuint varme og positive øyeblikk i denne romanen. De kommer alle mot slutten og gir sine bidrag til å løfte fortellingen ut av mørket. Hva de innebærer skal jeg holde munn om, men det er veldig fristende å si at det ene involverer en hest.
Så mye kunne vært sagt om «Menn i min situasjon», det får holde med dette: Per Petterson tar seg god tid mellom bøkene, kvaliteten blir deretter.
Passer for deg som
- må lese de beste romanene
