Zeliha Kazmouz-Acar (29) forsøker hver dag å leve som en god muslim.
For ti år siden samlet vi oss etter terrorangrepet.
Ingen skulle stå alene. Står vi fortsatt samlet i dag?
Vi har møtt seks unge mennesker som på ulike måter svarer nei.
De på sidelinja
Det føler hun ikke alltid er godtatt i Norge.
Etter terrorangrepet i 2011 trodde hun alt skulle bli bedre.
Alle snakket om samhold. At ingen skulle stå alene.
Men Zeliha opplevde noe helt annet da hun ikke ville ta imot den utstrakte hånda til kronprins Haakon.
Av religiøse årsaker la hun heller hånda på hjertet.
Det førte til en storm av de sjeldne.
Zeliha fikk hatbrev i posten og stygge meldinger på sosiale medier. Hun ble spyttet etter på gaten.
Nå står hun aldri ved den gule linja på T-banen – i frykt for å bli dyttet.
Var samholdet etter 22. juli et blaff?
Like etter terrorangrepene mente nesten 9 av 10 unge nordmenn at Norge hadde forandret seg, ifølge en undersøkelse fra TNS Gallup.
Vi var blitt et land preget av mer samhold.
Men i løpet av kort tid gikk rusen over. Bare 5 av 10 svarte det samme året etter.
Lilith Keogh gikk aldri i rosetog. 22. juli 2011 var hun 22 år og satt og malte.
– Det var så mye fokus på å være samlet at jeg kjente på enda mer utenforskap, sier hun.
Som tenåring var hun på sommerleir på Utøya med Sosialistisk Ungdom. En uenighet gjorde at hun meldte seg ut.
– Jeg stilte et spørsmål som jeg tenkte var helt innafor. Det handlet om skatt eller økonomi eller noe sånt. Reaksjonen jeg fikk var sånn «hva i helvete gjør du her?».
Senere meldte hun seg ut av samfunnet også.
I dag bor hun i en sokkelleilighet på Voksenkollen i Oslo. Hun har null i inntekt, null utdannelse og null kontakt med verden rundt.
Dagene går med til å fordype seg i magiske ritualer, astrologi og bøker om Hitler. Hun har også hatt en utstilling av høyreradikal kunst hjemme i stua.
Lilith mener at det ikke finnes et norsk fellesskap. Og at samholdet mange følte på etter 22. juli bare er en illusjon.
– Det er ikke noe fellesskap i den vestlige kulturen generelt, og dermed ikke noe å bli en del av.
Lilith lever på utsiden. På andre siden av Norge bor en som er enda lenger ute.
Lars Wiig (31) åpner farens drivhus i bygda Orre på Jæren. Her kan han gå rundt i timevis. Luke ugress og fjerne greiner.
– Jeg føler meg som en eremitt. Samtidig har jeg lært meg å trives i mitt eget selskap.
Lars har gått fra å være en skoleflink gårdsgutt til en stadig mer isolert høyreekstremist.
Bekymringen for militant islamisme og flere flyktninger førte ham inn i et kaninhull av konspirasjonsteorier.
I dag kaller han seg rasist, antisemitt og anti-feminist.
Lars mener dette ikke skyldes hat mot andre mennesker, men kjærlighet til eget folk.
Han er redd for at norske verdier forsvinner. Som dugnadsånden. Og at hvite havner i mindretall.
På veien har han mistet familie og venner. I den lille leiligheten på Jæren klarer han likevel å finne andre fellesskap.
Men Lars fikk nei av nynazistene i Nordisk Motstandsbevegelse fordi han var åpen om cannabisbruken sin.
Det finnes likevel andre der ute som liker slanger, er enige i at månelandingen var falsk, at jorda er flat, og at den egentlige eliten gjemmer seg på et skjult kontinent.
– Jeg ser at det finnes mange som meg på nettet, og mange fornuftige i kommentarfeltene rundt omkring.
Lars har mer tro på borgerkrig enn et nasjonalt fellesskap. De siste årene har han begynt å håpe på Q, en konspirasjonsteori som sto sentralt under stormingen av Kongressen i USA.
– Samfunnet er preget av naivitet og tafatte holdninger. Men hvis Amerika våkner, følger verden etter.
Er det så mørkt som Lars tror?
Nei.
De lange linjene viser at det blir mer samhold i Norge.
For 20 år siden mente bare 20 prosent unge nordmenn at Norge var et land der man sto sammen og løftet i flokk.
Siden har det økt sakte, men sikkert – med et hopp etter 22. juli, viser undersøkelsen Norsk Monitor.
Kaja Colin Borgersen Bojer (24) er derimot mer opptatt av de små fellesskapene enn det store.
(Obs! Hen kan se ut som en riking. Men ikke la deg lure.)
Dressen er på for å spille rollen som en grådig kapitalist. Colin har vokst opp i den alternative bydelen Svartlamoen i Trondheim.
Hen er aktivist. Hjertesaker: Klima, billigere boliger og rettigheter for unge transpersoner.
«Jeg har nok mer til felles med andre skeive rundt om i verden, enn jeg har til mange nordmenn.»
Flosshatten til tross – egentlig har hen nesten ikke penger. Colin bor i et minihus på hjul med en venninne, og hver mandag henter hen gratis mat som andre har donert.
Colin peker på at forskjellen på fattig og rik har blitt større i Norge de siste ti årene. Det har gjort oss til et mer splittet folk.
– Når du oppdager at samfunnet ikke gjør noe for deg, så forsvinner også lojaliteten til det.
«Jeg har egentlig stor tro på fellesskap. Jeg har bare ikke særlig tro på at vi skal dele opp fellesskap etter nasjoner.»
Ipsos har på vegne av NRK nylig spurt det norske folk om Norge er et land preget av samhold.
6 av 10 svarer ja.
Men en landsdel skiller seg litt ut.
Følelsen av et nasjonalt samhold er minst i Nord-Norge. Bare halvparten svarer ja.
Er det fordi vi bor i et langt land? Eller er det noe annet?
For Lemet Máhtte Eira Sara (21) handler det mest om hvem han er.
Lemet var bare ti år sommeren 2011, og husker lite av rosetog og samhold. Men han husker det på den tiden var noen barn som gjorde narr av navnet hans.
«Er du god i matte, Máhtte?» «Liker du lemonade, Lemet?».
«Huff, de jævla nordmennene», tenkte han den gang.
Lemet og kjæresten Maria snakker om samer og nordmenn, men de føler seg likevel som en del av det norske fellesskapet. Det er ikke «oss og dem».
– Vi har jo den samme hverdagen, egentlig. Historien vår, maten og klærne er litt annerledes. Men jeg føler på en tilhørighet likevel, sier han.
I dag jobber Lemet med å få inn samisk språk i ny teknologi. I fjor fikk han pris for å ha oversatt Minecraft til nordsamisk.
På nettet kan han lett gå rundt i kofta si en lørdagskveld. Det gjør han ikke på byen i Tromsø.
En gang Lemet hadde kofte på seg i butikken, ba en mann ham «løfte på skjørtet».
– Jeg synes alle politikere skulle tatt på seg noe samisk og gått rundt i en sentrum av en vanlig, nordnorsk by en lørdagskveld.
Likevel tror han noe er i ferd med å skje. Lemet merker at yngre mennesker er mer inkluderende enn eldre.
Der samer lenge har vært i mindretall i Norge, er den følelsen av nyere dato for Ruben Haugland (30).
For en del tiår siden delte mange nordmenn meningene hans.
Ruben er konservativ kristen og går i den nystartede menigheten Passion i Åsane i Bergen.
Han mener blant annet at sex kun hører til i ekteskapet og bare menn og kvinner kan gifte seg. Han er også motstander av abort.
Men han føler press på å mene noe annet.
«I kampen for å forene alle, prøver man å trykke alle gjennom samme trakt. Men trykker man for hardt, tror jeg heller folk blir mer ekstreme.»
På fritida er han fotballdommer. Ruben synes det er viktig å markere at idretten er åpen for alle, men vil ikke stille seg bak kampanjer med regnbueflagg.
– Flagget er blitt politisk. Det symboliserer blant annet at kjønn er flytende, noe jeg mener er veldig uheldig.
Ruben mener at det ikke er en motsetning mellom å føle på samhold og ha ulike meninger.
– Jeg håper vi kan ha et samfunn der vi kan leve sammen og ha respekt for hverandre, men samtidig være revnende uenige.
Tilbake til Oslo sentrum. Zeliha Kazmouz-Acar mener at samholdet etter 22. juli var et blaff.
– Det tok ikke lang tid før det igjen kom fram at det ikke var greit å være annerledes.
Zeliha spør stadig seg selv hva hun egentlig må gjøre for at hun som muslim skal føle seg som en del av det store samholdet.
Hun har ennå ikke funnet svaret.
«Må det skje noe grusomt for at vi skal holde sammen?»
Journalister
Mari Malm, Syed Ali Shahbaz Akhtar, Marthe Stoksvik, Thor Amund Hagen, June Grønnvoll Bjørnback, Mariam Eltervåg Cissé, Henrik Bøe, Heidi Ditlefsen og Christian Nicolai Bjørke
Fotografer
Anders Fehn, Therese Pisani og John-André Samuelsen
Utvikler
Prosjektleder
Ansvarlig redaktør
Vibeke Fürst Haugen