Anmeldelse

Et diskutabelt oppgjør med Knut Hamsun

I «Knut Hamsun og det norske Holocaust» trekker Ståle Dingstad i overkant entydige konklusjoner i en bok det er interessant å krangle med.

Bokomslag "Knut Hamsun og det norske Holocaust" og Ståle Dingstad
Foto: Dreyer forlag
Bok

Knut Hamsun og det norske Holocaust

Ståle Dingstad

Sakprosa

20. april 2021

Dreyer

Det norske folk har på ingen måte tilgitt Knut Hamsun hans støtte til den tyske okkupasjonsmakten under krigen. Han slapp riktignok unna tiltale i rettsoppgjøret på grunn av sin høye alder, men vil for alltid bli bedømt som den store, innflytelsesrike forfatteren som sviktet landet da det gjaldt som mest.

Samtidig har det vært en stor grad av konsensus rundt at han har skrevet romaner av høy litterær kvalitet, som må vurderes adskilt fra forfatterens politiske sympatier.

Vi har med andre ord vent oss til at vi må ha til to tanker i hodet samtidig i tilfellet Knut Hamsun.

Tvisyn utgått på dato

I «Knut Hamsun og det norske Holocaust» er nordiskprofessor Ståle Dingstad kommet frem til at dette tvisynet er gått ut på dato. Han har lest seg gjennom Hamsuns samlede verk, og mener at forfatterskapet er gjennomsyret av antisemittisme, og i tillegg fylt av fordommer mot andre minoriteter.

Hvorfor skal vi da fortsette å lese Hamsun?

Hamsuns omtale av jøder har interessert lesere helt siden mellomkrigstiden. Det første eksempelet Dingstad har med er fra 1934. Ett år etter den nazistiske maktovertakelsen skriver Kurt Berend under overskriften «Er Knut Hamsun antisemitt» at det ikke burde overraske noen som kjenner til Knut Hamsuns idéverden at den norske forfatteren «snakker varmt om ideene i det nye Tyskland». Samtidig mener Berend at kvaliteten til det dikteriske verket står støtt.

Ideologikritiske lesninger

Tilsvarende vurderinger kommer fra den kommunistiske forfatterkollegaen Nordahl Grieg. Hamsun ble også lest og diskutert av tyske filosofer som Walter Benjamin, Herbert Marcuse og Leo Löwenthal. Sistnevnte er den som kommer nærmest Dingstads konklusjoner. Denne gjennomgangen av de «ideologikritiske» lesningene av forfatterskapet er uhyre interessant, og verdt boken i seg selv.

Ståle Dingstad må jobbe hardere når han skal overbevise leseren om at Hamsun var antisemitt med utgangspunkt i omtalen av jøder i de litterære verkene, for disse omtalene er i mange tilfeller tvetydige. Lars Roar Langslet gikk i sin tid gjennom femti steder hos Hamsun der jøder er nevnt. Han konkluderte med at kun én av disse beskrivelsene var entydig negativ.

Der Langslet kanskje var i overkant velvillig, er Dingstad i overkant vrang.

«En pen jødetype»

Er det et uttrykk for antisemittisme når Hamsun i et brev omtaler en bekjent som «en pen jødetype», eller er dette mer uttrykk for en sjargong som var vanlig på den tiden, men som fremstår som uakseptabel i dag?

Det norske Holocaust blir i boken fremstilt gjennom historien til den jødiske familien Sachnowitz. Samtlige ble deportert til Auschwitz i 1942, bare Herman Sachnowitz overlevde. Familien var bosatt i Larvik på samme tid som Hamsun skrev ferdig «Markens grøde» i samme by. Ifølge Dingstad var kjøpmannen Israel Sachnowitz, Hermanns far, modell for kjøpmannen Aronsen i romanen. Uansett om dette er tilfelle eller ikke, gjenstår det å spørre om skildringen av kjøpmannen er preget av antisemittisme.

Dingstad setter opp Herman Sachnowitz' kamp for å få tilbake konfiskert familieeiendom som kontrast til den relativt sett milde straffen familien Hamsun fikk for sitt landssvik. Den manglende omtalen av Sachnowitz vitnemålsskildring «Det angår også deg» i norske litteraturhistorier, setter han opp mot den selvfølgelige plassen verkene til Hamsun har i den norske, litterære kanon. Mannen som støttet folkemorderne hylles for sitt kunstneriske mesterskap, mens ofrenes fortelling havner i skyggen.

Dette er legitime perspektiver, som det er vel verdt å tenke gjennom.

Menneske med røtter

På den annen side lider Ståle Dingstads lesninger i Hamsuns forfatterskap av at han har trukket konklusjonene på forhånd. Hovedpersonen i «Markens Grøde», Isak Sellanrå, omtaler han som et «museum på to bein». Det ligger i kortene at han mener romanen kun har museal interesse. Skal han stilles ut i dag, må det trolig være på et Holocaust-museum. Hamsun skildrer Isak som «en kubbe med hender på». Dingstad kritiserer Hamsun for å formidle en «falsk bevissthet om at mennesket har røtter i «Markens grøde»». Men det å ønske å være rotfestet, å høre til et sted, er vel ikke et konsept vi kan la fascister og nazister få ha monopol på? Ikke å ønske å dyrke jorden heller, vel?

«Vi som elsket Hamsun» heter siste kapittelet i Dingstads bok. Det er bokens tynneste. Heller ikke der er det noe kjærlighet å spore. Kjærlighet og hat trenger ikke utelukke hverandre i tilfellet Hamsun. Paradoksalt nok fører Dingstads kategoriske avvisning av forfatterskapet til at jeg får lyst til å oppsøke det igjen.

Man trenger ikke kjøpe alle Dingstads skråsikre konklusjoner for å ha glede av denne boken. Også i møte med nordiskprofessorens uforsonlige oppgjør med sitt tidligere forbilde, er det mulig å ha flere tanker i hodet samtidig.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på NRK.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: