Hopp til innhold
Anmeldelse

Frihetens pris

Regissør Eline Arbo skusler bort muligheter i oppsetningen av «Jane Eyre», men forestillingen reddes av visuelle virkemidler og Kjersti Tveterås i tittelrollen.

Bilde fra «Jane Eyre» på Nationaltheatret.
Foto: Øyvind Eide
Teater

«Jane Eyre»

Nationaltheatret

6. mai - 13. september 2022

Jo mer jeg tenker på Jane Eyre, slik jeg leser henne, jo mer stemmer Kjersti Tveterås’ tolkning fra hovedscenen ved Nationaltheatret for meg.

Sta, sterk, fri – og rolig.

Samtidig sikter regissør Eline Arbo høyt i sin dramatisering av romanen – for selv ikke en tre timer lang forestilling kan romme den komplekse, vanvittige fortellingen «Jane Eyre» er.

Ikke en kjærlighetsroman

Utgangspunktet er Janes egen fortelling om seg selv, hennes selvbiografi (som romanen også ble presentert som da den først kom ut i 1847) – i en tid der kvinner ikke skulle skrive bøker og der biografier naturligvis kun handlet om menn.

Når Charlotte Brontës «Jane Eyre» er en av verdenslitteraturens virkelig store romaner, handler det ikke om at den er en kjærlighetsroman, som mange tenker på den som. «Jane Eyre» er en dannelsesroman.

Det er en bok som handler om å finne sin vei, finne ut av seg selv, trosse roller, mønstre og konvensjoner.

Inn i det lukkede

Det starter på topp.

For mens publikum summer før forestillingsstart i vårkvelden, åpner en vegg seg bakerst på scenen. Ute – med ryggen til Stortingsgata og trikkene og bussene som snegler seg forbi, står Jane Eyre. Der, i den frie verden, mens intetanende forbipasserende plutselig blir statister hastende forbi, spaserer Jane Eyre rakrygget inn i teaterrommet, og porten lukker seg bak henne.

Den bevegelsen – fra det åpne til det stengte – oppleves vanvittig. Om det er Jane selv eller et bilde på kvinner i dag, fritt gående inn i noe som lukker seg, åpner for en rekke spørsmål. Det er en scene som setter seg.

Hvem er Eline Arbos Jane?

Fort i svingene

Svaret er: Sta, rolig og temperamentsfull.

Jane presenterer hendelsene i sitt liv og tar kontroll over sin egen historie. Samtidig er hun prisgitt Arbos dramatisering – og her går det fort i svingene.

Livshistorien er et sveip med dykk ned i enkelte hendelser. Slik må det nødvendigvis bli. Men dypet i hvor kuet og undertrykt hun er som barn, angsten ved det røde rommet, den strenge religiøse praksisen hun en stund lever under og hva alt dette gjør med henne – det kommer ikke godt nok frem i oppsetningen.

Det er det ikke tid til.

Bilde fra «Jane Eyre» på Nationaltheatret.

BLIKKFANG: Elegante Blanche Ingram kommer på besøk, stjeler showet og stiller Jane i skyggen. Alva Brosten har skapt tyllfest av de rikes kostymer. Fra venstre: Hanne Skille Reitan, Thorbjørn Harr, Mattis Herman Nyquist, Heidi Goldmann.

Foto: Øyvind Eide

Det Arbo derimot har funnet god tid til, er en rekke musikknumre der skuespillerne fremfører alt fra Kate Bush til Susanne Sundfør. For så vidt helt ok, men et ganske ordinært grep i en oppsetning som profileres som en estetisk eksplosjon. De korte sveipene over Janes mange opplevelser i oppveksten og etter hun drar fra Thornfield bruker tid på å slå inn åpne dører.

Religionskritikken er åpenbar, men kjedelig utdatert på scenen.

Og jeg undrer meg over hvordan Jane ender opp som klisjeen på en frigjort kvinne der hun ensom sitter og proklamerer sin uavhengighet mens vinglasset skvulper over og søler henne til. Hvem henvender Arbo seg til her?

Bilde fra «Jane Eyre» på Nationaltheatret.

I VILLREDE: Jane Eyre gjør det mange figurer i teateret gjør når de er i tvilssituasjoner, vil frigjøre seg eller bare ikke vet sin arme råd: Løper i ring på scenen. Her rømmer Jane ut på heden etter at skjelettene har falt ut av Rochesters skap.

Foto: Øyvind Eide

Visuelt smart

Det visuelle universet er til tider praktfullt. En sterk, nesten grell grønnfarge som også kjennetegnet Arbos oppsetning av Ibsens «Hærmennene på Helgeland» ved Nationaltheatret i 2018, er med også her. Scenografien forteller mer enn Jane selv noen ganger – som når trappetrinnene til Thornfield Hall er akkurat så høye at det er umulig å gå naturlig opp og ned dem.

Bilde fra «Jane Eyre» på Nationaltheatret.

GRØNT, MEN IKKE SKJØNT: Herskapelig, men ikke spesielt lykkelig ved Thornfield Hall. Varme følelser skal derimot oppstå. Fra venstre: Heidi Goldmann, Thorbjørn Harr, Helene Naustdal Bergsholm, Kjersti Tveterås.

Foto: Øyvind Eide

De store sveipene i Janes liv reddes av koreograferte partier. Lidelsen hun utsettes for på kostskolen er effektivt koreografert av Ida Wigdel i fine ensemblepartier.

Det samme gjelder møtet mellom Jane og Rochester (Thorbjørn Harr), der hesten i sammenstøtet er erstattet av en turnbukk, og den påfølgende kollisjonen blir en fin og keitete koreografi.

Bilde fra «Jane Eyre» på Nationaltheatret.

FØLER SEG SETT: «Du har sett meg som jeg er», sier Rochester (spilt av Thorbjørn Harr) når han ser portrettet Jane Eyre har malt av ham. Trolig er han allerede solgt. Men Jane får han ikke før hun kommer frivillig.

Foto: Øyvind Eide

Alva Brosten er en av de mest spennende kostymedesignerne i Norge for tiden.

Her har hun boltret seg i tyll og storslagenhet, men det er detaljene som er mest interessant: Som at Janes ansiktsslør ved bryllupet er erstattet av en gitteraktig perleansiktsmaske, eller ved kyse-lignende hodeplagg som helt klart legger føringer for hvordan skuespillerne kan bevege seg.

Bilde fra «Jane Eyre» på Nationaltheatret.

DETALJNIVÅ: Detaljene er klare historiefortellere her. De viser også hvordan Jane ser verden. Tross alt er dette Janes egen fortelling.

Foto: Øyvind Eide

Jane Eyres historie er for viktig til at den skal forsvinne, fjases bort i et forsøk på å slå inn åpne dører.

Jeg skulle gjerne sett mer av kraften i hvordan Jane vender vonde erfaringer til egen styrke.

Gjerne byttet ut med et par av sangnumrene.

I en oppsetning som noen ganger går seg vill i seg selv, gjør Kjersti Tveterås en stor innsats for å løfte frem Jane Eyres fortelling om hvor viktig det er å ikke gi seg når uavhengigheten står på spill.

Særlig når selvstendigheten har sin pris.

Hei!

Jeg er frilanser og anmelder teater, scenekunst og dans for NRK. Les også anmeldelsen min av fantastiske «Sancthansnatten» på Ibsen Museum & Teater.