Nasjonalballetten går i en felle

Sommeren 2020 oppdaget Nasjonalballetten operataket som scene. Balletten «We are better now?» ble spilt i sommerkvelder på taket med vinddrag fra sjøen som varslet nattens ankomst mens sola sakte gikk ned over Oslo.

Og ja, det er en nydelig scene med store muligheter for kunstnerisk utfoldelse.

Derfor er det synd at Nasjonalballetten nok en gang prøver på for mye når de danser i disse storslagne omgivelsene.

For knapt

Regissør Marit Moum Aune og koreograf Kaloyan Boyadjiev skapte i 2017 den sagnomsuste suksess-balletten «Hedda Gabler».

Nå har de gått sammen om en superkort versjon av Shakespeares «En midtsommernattsdrøm» – i landet med midnattssol – og gitt den det litt kronglete navnet «En midnattssolsdrøm».

Shakespeares stykke om kjærlighet og forviklinger blant fire unge elskende passer i utgangspunktet ypperlig en sommerkveld. Men i denne versjonen blir det for knapt.

Når Aune og Boyadjiev velger å tematisere kjærligheten gjennom fire årstider, med et slags klima-bakteppe, blir det tydelig at de vil for mye på for kort tid.

Uovertruffent nydelig

Men noen sekvenser er uovertruffent nydelige. Alvekongen Oberon (Shaakir Muhammad) og hans dronning Titania (Grete Sofie Borud Nybakken) danser flere sterke duetter til lyden av isfjell som krakelerer.

Forestillingens styrke ligger i partiene der mimikk og skuespill ikke står i veien for dansen. Det slipper Nybakken og Muhammad i sine duetter, og de får skinne som de sterke danserne de er.

Musikken i «En midnattssolsdrøm» består av brokker fra Felix Mendelssohns opprinnelige musikk til Shakespeares «En midtsommernattsdrøm». Komponist og lyddesigner Peter Baden har flettet dette sammen med egen musikk som går i dialog med Mendelssohns.

I en av de første duettene mellom Nybakken og Muhammad legger Baden på rik klang til Mendelssohns klavertoner. Det gir et stort klangbilde som favner både publikum og byen der en sitter på taket og tar hele landskapet inn.

Det er smart tenkt, og det løfter totalopplevelsen.

Verre er det med passasjen fra «En midtsommernattsdrøm» som er blitt lest inn av den britiske skuespilleren Peter Bourke og samplet inn i lydbildet. Den oppleves både hakkete og overlesset.

Pinlig

Men det er først og fremst i scenene der de fire unge elskende danser sammen at forestillingen blir problematisk. Koreografien har fått et overflødig lag med spill og mimikk på toppen. Små mimiske gester som sikkert er ment å være morsomme, er direkte unødvendige.

Jeg opplever heller ikke at de utnytter muligheten for at ulike konstellasjoner av de fire elskende kan finne hverandre. Eksempelvis er det opplagt fra første scene at det er en tiltrekning mellom de to unge guttene, men dette utforskes overraskende nok i svært liten grad.

Det er som om forestillingen har noe den skal bevise. Og at det må fortelles så tydelig i enkelte partier, som om publikum ikke evner å være medskapende i det de ser.

Her mener jeg Nasjonalballetten går i en felle: Det virker som om de tror publikum må ha alt inn med teskje. Og det er litt pinlig.

Skrelle litt

Det er likevel noe som løsner i det øyeblikket danserne bærer store, høstlige løvtrær inn på scenen.

Da, endelig, utnyttes scenografien Even Børsum har skapt, da gir det mening med alt klima- og årstidspratet som har fulgt denne forestillingen før premieren. Da skapes interessante, kontrastfylte øyeblikk oppe på taket.

Der og i de vakre duettene mellom Muhammad og Nybakken.

Nasjonalballetten har ikke helt funnet formen på takforestillingene sine ennå, men viser likevel gode kvaliteter i ensemblet – selv om de store numrene ikke alltid oppleves å være helt i synk.

Artige påhitt, som at publikum skal bruke engangsbriller med farget linse, gir lite til historien og er kanskje en påminner om at man noen ganger må skrelle litt. I alle fall hvis ideene er mange og tiden knapp.

For det enkle er ofte det beste – og fungerer oftest overraskende bra når kunstnere gjør det de kan best. I dette tilfellet: å danse.