Danser de privilegertes problem

På den splitter nye takscenen med utsikt ut over et Oslo i varm kveldssol var det lett å kjenne på lykken under urpremieren. For første gang på lenge kunne 200 publikummere samles for å se et helt nytt verk av Nasjonalballetten. «We are better now?» er dansernes reaksjon på koronaens utfordringer, og er skapt av de utøvende danserne i samarbeid med husregissør Marit Moum Aune.

Vakker kontrast

Operataket bød på sol, en vennlig bris, sjøluft og utsikt både til Nye Deichman og Oslofjorden. Taket gir en frihetsfølelse, noe som står i sterk og interessant kontrast til tanken på nedstengning og isolasjon.

Opphøyde blokker på taket markerte ulike rom innredet med huslige markører som seng, skrivebord, toalett, tørkestativ, lenestol og lampe. Alt i hvitt for å vise det stiliserte, at det kunne vært hvor som helst.

Utgangspunktet for forestillingen er de fem hjemmene danserne bor i, og det som spiller seg ut, er deres egne erfaringer fra ensomhet og tosomhet fra midten av mars og til nå.

Her er samboerparet fra Nasjonalballetten, her er paret som måtte avlyse sommerbryllupet de gledet seg til, her er de nyforelskede danserne som plutselig satt isolert sammen, tenåringen som holder på å gå på veggen hjemme og danseren som er koronafast og lengter hjem til New York.

Alt blir bra

Hver for seg unike erfaringer med en referanseramme vi er mange som deler. Det er ikke vanskelig å kjenne igjen følelsen av å gå på veggen, av å irritere vettet av seg over de andre i husstanden, av å frustreres over alt man er forhindret fra å gjøre.

Duettene og solonumrene er fylt med sprettent håp, kampvilje, nydelige løft – noen ganger ispedd et snev av håpløshet. Men undertonen, som også understrekes tydelig i musikkvalgene og i komposisjonene til Joey McNamara, er grunnleggende håpefull og positiv. Som barnas regnbuetegninger: Alt blir bra.

Det de ikke danser ut, er smitteangsten eller permitteringenes og arbeidsløshetens fortvilelse og apati. «We are better now?» er fortellingene til dem det tross alt gikk ganske bra med. De som kan sitte på Operataket og drikke vin. De som kan le av bryllupet som ikke ble noe av. Dette er forestillingens ankepunkt: Den river ikke.

Savnets gap

Unntaket er Shaakir Muhammad, danseren fra New York. Han har en dybde i den korte historien han forteller, men dessverre utnyttes ikke dette godt nok. Gjennom lydopptak forteller han hvordan det er å lengte til et sted du ikke kan nå, og han danser det ut. Teksten, som går i loop, vitner om et gapende savn – men forestillingen lar det ikke spille seg ut eller utbroderes.

Tekstlig blir forestillingen derfor ganske svak, den tar ikke tak i historiene som buldrer under.

Muhammad danser også et nummer som handler om den massive bevegelsen som har oppstått etter drapet på George Floyd. Heller ikke dette blir gitt nok tyngde i forestillingen som helhet, tross Muhammads sterke prestasjon. Shaakir Muhammad peker seg ut som en svært interessant danser. Det han har på hjertet, er verdt en egen ballett. Det er dette som føles som om det brenner, dette som skulle vært danset ut, men her skrapes bare overflaten i en problematikk som er stor og omgripende, og som definitivt fortjener en sentral plass også i samtidsballetten.

Hei til Munch

Operataket og omgivelsene skaper vakre bilder i forestillingen. Som når samboerne Douwe Dekkers og Grete Sofie Borud Nybakken etter en fin duett spaserer bort til kanten av taket og ser ut over byen. Det er som å oppleve et maleri.

Slående og effektivt er også Samantha Lynchs brudeslør som løftes av vinden og hennes frustrasjon over sommerens avlyste bryllup. Som en manifestasjon av Munchs «Skrik» står hun der i brudekjole og grønne sokker og lar en vakker solnedgang innhylle raseriet og tomheten hun lydløst skriker ut.

Selv om vi synes tosomhet er besværlig, er det likevel langt unna hverdagen til utslitte sykepleiere i Italia som har måttet håndtere koronaens dødsklo de månedene mange av oss satt isolert, men i stor grad trygt her hjemme.

Vi lever og vi puster. Kunstens behandling av koronapandemien, et lite virus fra et dyr som snart har krevd en halv million liv i verden, kan godt inneholde perspektiver som strekker seg ut over våre respektive leiligheter og opplevelser av innestengthet. Det er tross alt svært ofte et privilegert problem.

Anbefalt videre lesing: