Anmeldelse

Poetisk minnearbeid

Pedro Carmona-Alvarez skriver om å være flyktning i sin siste diktsamling «Inventarium». Nå er han nominert til Ungdommens kritikerpris som deles ut i mars.

Bokomslag "Inventarium" og Pedro Carmona-Alvarez
Foto: va Lene Gilje Østensen / Kolon forlag
Bok

Inventarium

Pedro Carmona-Alvarez

Lyrikk

2020

Kolon

Hva er sannhet?

Og hvor sanne er minnene våre?

I diktsamlingen «Inventarium» gir Pedro Carmona-Alvarez stemme til flere ulike identiteter som har hver sine erfaringer. Noen av dem er jenter. Noen er døde. Dikteren blir ingen og mange på én gang, han blir en kameleon som skifter skikkelse og bryter seg ut av forventningene om et en til en-forhold mellom dikter og dikter-jeg.

På baksiden av boken står dette diktet:

Alle heter det samme som jeg.
Mor har rett. Jeg kler alle epiteter.

Epitet er et beskrivende adjektiv som står til et substantiv, ofte kan det være en person som blir beskrevet på en rosende eller nedsettende måte. Det var mye brukt i Antikken, sier Store Norske Leksikon, som for eksempel i omtalen av Den skjønne Helena. Her hjemme kan vi vise til Den listige Loke eller hva med Hårek den Harbalne?

En, ingen eller mange

Forfatterportrettet på innsiden av den omfangsrike diktsamlingen viser en mann i helfigur i sort-hvitt. Men i motsetning til forfatterportretter flest, er ansiktet nesten usynlig. Ansiktet bleknes i skinnet av en lampe. Gjemmer forfatteren seg bort? Føler han seg flyktig i verden? Er han en flyktning?

Fra boken «Inventarium» av Pedro Carmona-Alvarez

USYNLIG: Ansiktet forsvinner på forfatterportrettet på bokomslaget.

Foto: Anne Cathrine Straume / NRK

Pedro Carmona-Alvarez kom til Norge som flyktning fra Chile da han var elleve år gammel. Denne erfaringen – ikke minst det å måtte lære seg et helt nytt språk – har preget det over 20 år lange forfatterskapet hans, enten det er i dikt, som han debuterte med, eller i essays og sangtekster. Også i romanene hans (blant dem Og været skiftet og det ble sommer og så videre , som han fikk P2-lytternes romanpris for) er tapserfaringen og opplevelsen av et liv som blir noe helt annet enn det man hadde trodd, et tydelig tema.

Kanskje er tiden før han kom til Norge, og hans chilenske røtter, kommet enda tydeligere ut i skrift nå, etter at han tidligere i år oversatte den chilenske forfatteren Raúl Zurita til norsk. Diktsamlingen «Skjærsild» ble skrevet i 1979 og er ifølge Carmona-Alvarez’ etterord en latinamerikansk klassiker. Den kretser rundt volden chilenerne ble utsatt for under Augusto Pinochets militærregime. For meg var den diktsamlingen vanskelig tilgjengelig. Men det hjalp med et utfyllende etterord.

Brå død

Også noen av Pedro Carmona-Alvarez’ egne dikt kan fremstå kryptiske. Metaforene er mange, ikke alle er enkle å følge. Men ofte gjør de det god poesi kan, de utvider lesernes egne følelsesmessige landskap.

Det hjelper å kjenne litt til forfatterens egen bakgrunn. Men det er ikke nødvendig. Diktene åpner for mange slags assosiasjoner, selv om døden og tapet av livets muligheter går igjen i mange av dem.

Den brå og voldelige døden lar seg ikke mildne. Likevel lar forfatteren de døde ta nye skikkelser – de kan bli til en fugl, en hest, eller bli et minne i et dikt. De drepte blir ikke borte. Det er som om diktene insisterer på dette.

Hesten som symbol

Hester stiger frem i mange av diktene. Jeg opplever at de representerer alt det den døde kunne blitt. De mange hestene blir den forulempedes mange epiteter: sterk, trofast, hurtig, levende.

Carmona-Alvarez trekker forbindelseslinjer helt tilbake til den trojanske hesten som gjorde det mulig for grekerne å vinne over trojanerne. Og han lar hesten representere alle muligheter helt frem til vår egen tid, der den blant annet er et bibliotekfantom, som han overrumplende skriver. Vips får jeg en lesehest på netthinnen, en som begjærlig sluker alle mulighetene litteraturen kan gi.

Kor av stemmer

De litterære referansene i samlingen er mange. Noen kan gå den jevne leser hus forbi.

Det som ikke lar noen være uberørt, er den poetiske Pedros sterke stemme. I «Inventarium» bruker han sine dikt til å gi alle mennesker en stemme, også de som brutalt ble fratatt sin.

Her kan du lese alle anmeldelser fra NRK.

Anbefalt videre lesing: