NRK Meny
Normal

Sterk og bevegende fortellerstemme

Stor sorg, et ungt menneskes evne til å klare alt og fremmedfølelsens makt. Pedro Carmona Alvarez´ roman «Og været skiftet og det ble sommer og så videre» har alt dette. Den er også svært vellykket.

Pedro Carmona-Alvarez

Pedro Carmona-Alvarez

Foto: forlaget

I det ytre, og i de lengste stykkene, er «Og været skiftet og det ble sommer og så videre» en ganske detaljert beretning om en norsk ungjente, Kari, som møter og gifter seg med en amerikansk gutt, Johnny. Det skjer i New York midt på femtitallet. Leseren får det unge parets vei fra de tidlige lykkelige årene – barna – via en knusende ulykke til fortærende sorg og sviktende fotfeste. Først i USA. Etterhvert i Norge, i et håp om at avstand og endring skal lindre sorgen.

Flere ståsteder

«Og været skiftet og det ble sommer og så videre» fortelles i så vel første som i tredje person. Men uansett posisjon er fortelleren den unge jenta Marita. Så langt i det som skal bli en trilogi, vet vi ikke helt hvem hun forteller til. Det finnes imidlertid også et nesten usynlig «du» i beretningen hennes. I bokens første del snakker hun slik:

«Det var han som stakk av og det var hans feil at ting ble som de ble.
Det var i alle fall det Kari sa utover den lille rest av barndom jeg hadde igjen, før ungdomstiden satte hoggtennene sine i meg. Men det er senere, i Bergen, på Nordnes, i et lite trehus i et smau.
Senere vil det skje andre ting. Med Kari. Med meg.
Og det vil skje i en slags blindhet.
Men først må jeg vokse opp».

Maritas bok

untitled

«Og været skiftet og det ble sommer og så videre»

Om foreldrene, Kari og Johnny, og deres ulykke er denne bokens hovedbestanddeler, er det Marita, datteren deres, som bærer romanen. Jeg-fortellingen i starten preges av korte, innholdstette setninger, ofte springende og nesten-rytmisk. Jeg skimter poeten Carmona-Alvarez allerede her; med den unge ungejentas uttrykkskraft i introduksjonen.

Interessant grep

Den tilbakeskuende beretningen, fra foreldrenes forelskelse til nesten-undergangen – mer rett frem i form og i tredje person – inneholder også et uvanlig og annerledes fortellerpersepktiv: Dette midtpartiet bygges på Maritas minner, men også de motvillige svarene hun får på sine ustoppelige, barnlige spørsmål om alt som hendte før hun selv tok plass i historien. Slik er hun i stand til å vikle det hele ut for leseren. Dette er ikke et uproblematisk grep, det kan lettbli utydelig for leseren, men jeg synes Carmona-Alvarez får det til.

Høydepunktet

De siste 20 sidene er bokens høydepunkt; en helt sømløs, bevegende samtale mellom Marita og faren, i et språk og en form som demonstrerer Carmona-Alvarez´ poetiske potensial – også i prosa. Disse sidene er noe av det finere jeg har lest på en stund.

Springsteen i eksilet

Bruce Springsteens musikk får sin rolle i boken i det Johnny leter etter fotfeste: Han lever like mye i eksil i Norge som han gjør i sitt eget liv. Også dette grepet håndterer Carmona-Alvarez med selvfølge og innsikt. Mens Johnnys opplevelse av tekster og musikk utvikles fra skepsis og uvilje til gjenkjennelse, setter denne innsikten ham i kontakt med noe helt og trygt, noe som ligner hjem – og en vei ut.

«Og været skiftet og det ble sommer og så videre» er med andre ord en roman om ødeleggende sorg, om et ungt menneskes evne til å klare alt og fremmedfølelsens makt. Den er også svært vellykket.