Brutalt ærlig

Han debuterte med et brak. Da var Édouard Louis 22 år gammel og skrev om hvordan han rømte fra landsbyen i Nord-Frankrike der han vokste opp.

For i det hele tatt å overleve, måtte den homofile unggutten flykte fra et miljø preget av mannssjåvinister og rasister.

Debatten uteble ikke: Kunne det virkelig være så ille? Finnes det så stor fattigdom i Frankrike i dag? Og skriver han ikke nedlatende om arbeiderklassen?

Ville hevne seg

En håndfull kritikerroste bøker senere tar Louis opp tråden fra debuten. I «Forandre seg: Metode» beskriver han hvordan han nærmest skruppelløst har funnet veien til et annet og bedre liv.

Det var ikke interessen for litteratur som fikk ham til å bli forfatter. Det var ønsket om å bli sett.

Det var også et begjær etter hevn. Men først og fremst frihet:

Problematisk frigjøring

I «Forandre seg: Metode» innrømmer Édouard Louis at han har kastet venner på båten for å komme seg opp og frem.

Han har hele tiden sett etter nye veier å flykte på, lett etter mennesker han kan herme etter for å forandre seg selv.

Nok en gang viser Louis seg som en modig forfatter.

Han ransaker sine mindre sympatiske sider, og forstår hvordan hans transformasjons­prosjekt kan bli oppfattet av andre.

Bort fra det folkelige

Édouard Louis var den første i sin familie som gikk på videregående skole. Under hele oppveksten gjorde den homofile hakkekyllingen sitt ytterste for å passe inn. Inntil han skjønte at han måtte bort.

Han forandret både utseende, miljø og navn, fra det svært folkelige Eddy Bellegueule til det fjonge Édouard Louis.

Var det en kynisk streben eller en faktisk kamp for å overleve som trigget ønsket om suksess? For Louis handlet det om liv eller død. Dét vises tydelig i teksten, den er som et sår der skorpen nekter å gro.

Samtidig:

Louis' styrke som forfatter er at han erkjenner betydningen av begrepet både og.

Ja, han ønsket å være som alle de andre i landsbyen, og ja, han hatet ydmykelsene og menneskene som påførte ham dem.

Skaper seg selv gjennom å skrive

I boken beskriver han hvordan han først tok et sosialt steg da han begynte på videregående i nabobyen Amiens, før han etter en enorm arbeidsinnsats, og en god porsjon flaks, kommer inn på Frankrikes eliteskole nummer én.

Ikke engang da er han fornøyd. Han vil videre, vise verden at han er best.

Venninnen Elena, som han traff i Amiens, og som nærmest innlemmet ham som en bror i sin middelklassefamilie, blir forlatt til fordel for Eddys grandiose ambisjoner.

Nå er bare Paris og en intellektuell karriere godt nok.

Oppsiktsvekkende god

Boken slutter i det Louis får utgitt sin første roman knapt 22 år gammel.

Da har han solgt sex for å få penger til tannlegeregninger, smakt på luksusliv med superrike elskere, blitt venn med sitt store forbilde, sosiologiprofessoren Didier Eribon.

I dag er Édouard Louis 30 år, og bøkene hans er oversatt til like mange språk.

De vekker debatt, blir teaterstykker og er gjenstand for egne festivaler, som den Litteraturhuset i Oslo skal holde nå i november.

Jeg vil nevne fire grunner til at «Forandre seg: Metode» er en oppsiktsvekkende god bok. De kan også karakterisere hele forfatterskapet.

Smart tekst

For det første er dette en klassisk eventyrhistorie. Det er underdogens revansj over mobberne. Dette er en frigjøringsprosess som det skal godt gjøres å ikke bli berørt av.

For det andre er han ekstremt utleverende. Her er ingen beskyttende filter. Det gjør at ordene hans svir.

For det tredje er han en analytisk begavelse. Hans personlige historie blir også et sosiologisk og politisk prosjekt. Det politiske kommer tydeligere frem i boken «Hvem drepte faren min?», der han kritiserer det franske trygdesystemet, og i essayet «Samtale om kunst og politikk», som også kommer på norsk i høst.

Sist, men ikke minst, skriver Louis enkelt. Han er overraskende jordnær og muntlig. Egil Halmøy har funnet den personlige tonen som trengs. I hans norske oversettelse er det ikke mye pretensiøst språk å finne.

Det pretensiøse ligger i forfatterens strev etter å bli en stjerne.

Jeg har stor respekt for at Louis, til tross for at det ble tvingende nødvendig for ham å forandre seg, også stiller spørsmålet om strabasene var verdt det:

Veien videre

Spørsmålet blir: Hva nå?

Har Édouard Louis noe mer enn sin egen forvandling fra kuet fattiggutt til intellektuell kjendis å skrive om?

Foreløpig har han ikke gått på tomgang.

Selv om han repeterer sin egen historie til det kjedsommelige, føles «Forandre seg: Metode» minst like nødvendig som debutboken.

Likevel ser jeg frem til en ny dreining i et forfatterskap som er et av de mest betydningsfulle i Europa akkurat nå.

Hør anmeldelsen av «Forandre seg: Metode» i «Åpen bok: Kritikerne»: