Prima vare fra Brungot

Det er vel egentlig en sjeldenhet å se John Brungot på en teaterscene i Norge. I min hukommelse må jeg tilbake til Nationaltheatret i 2009. Da spilte han blant annet i Brødrene Karamasov, og lå og gjemte seg under et bord.

Siden har han vært å se i filmer og humorshow, senest som gammel dame i «Søstrene ser på TV» her på NRK.

Derfor er det et skup når de turnerende scenekunstorganisasjonene i Trøndelag har engasjert ham i rollen som Bør Børson jr. – i det som må sies å være et kunstnerisk løft for hele regionen.

Et stort turnékonsept, nesten over evne. Ikke ulikt filosofien til unge Børson selv. Men Opera Trøndelag, Turnéteatret i Trøndelag og Fylkesmusikerne i Trøndelag leverer solid og muntert – og lander, som Bør, på beina.

Tråkke Wesenlunds sko

Å spille en rolle som Rolv Wesenlund har udødeliggjort, kan umulig være enkelt.

Brungot har store sko å fylle. Så tar det også tid før forestillingen slipper seg løs, først når Bør får være alene med sin utkårede Josefine i butikken, løsner det.

Den forelskede Bør er armer og bein i salig kaos, og Brungots forpinte moro-mimikk får forestillingen inn i et riktig spor.

Numrene før det er noe overtente, stakkato og mekaniske, men det går seg til når Brungot-Bør får folde seg ut. Derfra og ut er det mye moro.

Johan Falkbergets historie om Bør Børson handler om en mann som vil bli noe, gjøre det stort.

Unge Børson driver butikk på hjemstedet Olderdalen. Han vil være storkar, men samtidig gjøre alle til lags. I Olderdalen går han for å være toillat, og han kan se langt etter å få rikmannsdattera Josefine – selv om han prøver.

Bør er slu, men også godhjertet, deler ut sigarer og kandisdrops til kunder i øst og vest. Når det virkelig gjelder, har han lykken på sin side.

Alle som forsøker å svindle den naive storkaren, ender opp med skjegget i postkassa og en glisende Bør ved sin side.

Sprekkeferdig

Samtidig er det også en fortelling om bygdedyret, janteloven og om å finne sin plass i et fellesskap. Det virker som om historien ender godt, men ikke uten bismak. For bygdefolket snur kappa etter vinden.

Det bringer frem en omsorg for Bør i stykket som Brungot spiller godt på.

For han viser en Bør med en kropp som ikke klarer å la være å vise hvilke følelser som stormer på innsiden av den.

En Bør som har kort vei fra glede til sorg, som må tørke tårer når han er lei seg, og som nærmest sprekker av tilbakeholdt stolthet når han er glad.

Det dypt menneskelige kommer tydelig frem i kombinasjonen av Brungots elleville kroppsspråk og Børs forsøk på kontroll. Her gjør Brungot rollen til sin og til noe mer og annet enn Wesenlunds, selv om han helt klart også nikker til gamle Rolv.

På sett og vis er Brungots fremføring en aldri så liten hyllest til den avdøde humorkongen.

Lekne arrangementer

Opera Trøndelag og det fabelaktige 13-mannsorkesteret fra Fylkesmusikerne i Trøndelag er et løft i denne fremføringen.

Lyden er en storkar verdig.

Spesielt må de musikalske arrangementene til Christian Aftret Eriksen trekkes frem – det er Egil Monn-Iversen i 2022-innpakning, lekent og fint gjort.

At orkesteret sitter på scenen i kledelige sommerhatter gjør dem til medspillere i enda større grad.

Så får det heller være at Brungots sangstemme nok ikke matcher operasangere som Sigrid Vetleseter Bøe, som fra høsten av blir del av solistensemblet ved Kungliga Operan i Stockholm. Sammenstilt med sangerne fra Opera Trøndelag fremstår Børs stemme med mindre prakt, flatere klang og et begrenset register. Brungot tar det meste på sjarmen, og kanskje er det også dette som kler karakteren best:

Bør Børson jr. vil jo være mer enn det han klarer å være.

Scenografien til Gjermund Andresen skaper et blått, luftig og åpent rom til alle Børs viderverdigheter.

Den er smart løst, både med tanke på turnévirksomhet og nok plass til et orkester. Skyer malt for hånd på de scenografiske elementene gir et ærverdig preg til forestillingen. Det skaper følelse av natur kombinert med borgerlighet, den bringer tankene til takmalerier og utsmykninger i slott og herskapshus.

At store deler av Trøndelag får nyte denne oppsetningen, bærer bud om et vitalt og viljesterkt scenekunstfelt i Midt-Norge.

Oppsetningen er, som seg hør og Bør: Prima vare, sekunda ikke.