Grisegøy i Grieghallen

Det er trolig ingen hemmelighet at wieneroperettens storhetstid er over, til tross for spredte forsøk på å holde den i live.

Sjangerens satiriske, men like fullt beundrende blikk på samtidens aristokratiske overklasse, hvor uniformene glitrer om kapp med sjampanjeglassene, kan i dag oppleves like passé som kosakkmustasjer og dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn.

Med sine udødelige melodier og berusende valser har riktignok «Den glade enke» bitt seg fast i standardrepertoaret.

Oppsetninger av Lehárs klassiker har likevel en tendens til å ende opp enten som tannløs nostalgi eller krampaktig regiteater.

At Bergen Nasjonale Opera lykkes så til de grader med å oppdatere «Den glade enke» til vår egen kulturelle og politiske virkelighet må derfor sies å være noe av en bragd.

Det er danskene, selvfølgelig

Bergen Nasjonale Operas oppsetning «Den glade enke 2.0» er en samproduksjon med Det kongelige Teater i København, hvor oppsetningen har gått for fulle hus siden oktober.

Ansvarlig for denne versjonen er københavnernes operasjef (og stjerneregissør) Kasper Holten i samarbeid med manusforfatteren og dramatikeren Adam Price. Disse to har beholdt mesteparten av Lehárs musikk, mens teksten er skrevet om.

Hos Holten og Price er ambassademiljøet i Paris anno 1900 erstattet av dagens danske kulturelite.

I Bergensversjonen har Eirik del Barco Soleglad naturlig nok flyttet handlingen enda et hakk nærmere Grieghallen.

Her sparkes det i alle retninger innenfor kulturfeltet, fra smal samtidskunst til den offentlige kulturpolitikkens forventninger om mangfold og målgruppetenkning.

Paragrafridende kulturbyråkrater, jålete svenske museumsdirektører, klisjéhomsete motedesignere og oppblåste operakritikere får alle sitt pass påskrevet.

Operettepurister kan med rette innvende at forestillingen i praksis har blitt en revyforestilling med Lehárs musikk som bakteppe. Dette plager meg fint lite

Formelen er fremdeles fargerikt scenebilde, sprek humor og smektende melodier, det siste stilsikkert understøttet av Bergen Filharmoniske Orkester.

Reality fra den kulturelle grisebingen

I denne nyskrevne versjonen av operetten har både plott og persongalleri gjennomgått en nokså drastisk forandring.

Zeta (Eirik del Barco Soleglad) er ikke lenger pontevedransk ambassadør til Paris, men en høyst bergensk teaterdirektør beryktet både for sin kritikkverdige økonomistyring og sine tvilsomme avantgardeversjoner av Ibsen, Shakespeare og ...«Den glade enke».

Her må han holde styr ikke bare på sin vakre og utro kone Valencienne (Beate Mordal), men også teaterets visedirektør Nilsen (Silya Nymoen), innsatt av Kulturdepartementet for å bringe orden i regnskapene.

Den sjarmerende, evige ungkaren Danilo (Peter Lodahl) har derimot blitt til en avdanket skuespiller som har mistet draget på damer og publikum, men som gjør et desperat forsøk på karrierefornyelse gjennom deltagelse i realityserien «Ekteskap ved første knull».

Enken selv, Hanna Glawari (Kari Postma) er en tidligere danser ved Zetas teater, nå milliardærarving etter sitt kortvarige ekteskap med svinebaronen Svendsen (gestaltet på TV-skjerm av Herman Friele, no less).

Hele andreakt foregår på enkens griseslakteri på Innvollan i Trøndelag, hvor hun kunngjør utlysningen av stipendet «Årets kultursvin» på 300 millioner kroner.

Ikke ulikt den opprinnelige versjonen handler også «Den glade enke 2.0» om den konkurstruede Zetas desperate jakt på Hannas millioner, og om Hannas ambisjon om å blåse nytt liv i kjærligheten mellom henne og Danilo.

Det er neppe noen spoiler å si at det ordner seg til slutt.

God stemning i Grieghallen

Dette er åpenbart en forestilling som skal få folk til å le, og latterbølgene kom da også jevnt og trutt fra en fullsatt Grieghall.

Til og med NRKs vanligvis nokså lite humormottagelige kritiker tok seg selv i å ikke bare trekke på smilebåndet, men til og med humre faretruende ofte i løpet av forestillingens to timer og førti minutter.

Som etnisk trønder må jeg innrømme at jeg blir krenket over andreaktens humor på bekostning av min truede minoritetskultur.

Krenket over at humoren ikke går langt nok.

Andre steder blir det litt mye av det gode. Harselas over statlige kulturelle støtteordninger blir for internt, og hører mer hjemme i Kulturrådets julerevy.

Forestillingen klarer heller ikke alltid å styre unna det litt for billige og plumpe.

Alt dette er naturligvis danskenes feil.

Bergensere kan heller ikke lastes for at dansker bruker ordet «knald» omtrent i annenhver setning.

«Knull» stikker seg litt mer ut, og ble etter hvert noe enerverende. I hvert fall for ører som er vant til Wagners operatekster.

Høyt musikalsk nivå

Størstedelen av forestillingens komikk bæres av den litt pussige karakteren Zeta (her i praksis en ren talerolle), spilt med upåklagelig komisk timing av skuespiller og komiker Eirik del Barco Soleglad.

Soleglad ble ypperlig flankert av Silya Nymoen i rollen som kulturbyråkraten Nilsen. Hennes lovprisning av byråkratiets fortreffelighet, som via ugjendrivelig logikk konkluderte med at Gud er byråkrat, var et høydepunkt i forestillingen.

Strålende var også Nymoens powerversjon av Aretha Franklins «Respect» – et overraskende innslag i en wieneroperette, det må sies – som høstet mest applaus av alle kveldens musikalske numre.

De musikalsk viktigste rollene var naturlig bekledd av operasangere. Her var det høyt nivå over hele linja, selv om Beate Mordal (Valencienne) og Bror Magnus Tødenes (Camille) utmerket seg med vakker klang og smektende frasering.

For morsom?

Svakheten ved denne oppdaterte versjonen av «Den glade enke» er muligens at kjærlighetshistorien mellom Hanna og Danilo drukner i komikk.

Den tradisjonelle operetteformelen er nettopp kombinasjonen av harselas med samfunnseliter kombinert med en sentimental kjærlighetsintrige som smelter publikums hjerter.

Suksesskriteriet er at latteren suppleres av en liten tåre i øyekroken når disse skjønne menneskene får hverandre til slutt.

Kanskje har toget nå gått for den slags, jeg vet ikke. Men det er tydelig at Holten og Price ikke engang prøver.

Jeg tviler på at noen i salen lengtet intenst etter at Hanna og Danilo skulle kaste seg rundt halsen på hverandre mot slutten av forestillingen.

Steffen Aarfings spektakulære scenografi må også nevnes. Scenebildet består av en enorm discokule som deler seg i to, og åpenbarer et teaters indre liv.

Det er smart og elegant gjort, og suppleres av Ida Marie Ellekildes til dels spinnville kostymer.

Vaginaene med hoggtenner kommer jeg aldri til å glemme.

Anbefalt videre: