Kirurg med vellykket diktdebut

Toto Hølmebakk, som til vanlig er overlege og spesialist i generell kirurgi, debuterer i en alder av 62 med dikt­samlingen «Almakolender».

I boken holder han seg til noen dikt­former, men han tviholder ikke. Denne fleksibiliteten, samt Hølmebakks sikre og sanselig slående språk, gjør debuten hans vellykket.

Stor bredde

«Almakolender» har så å si ingen handling. Diktene opererer med «jeg», «du» og «vi», men man vet ikke hvem disse posisjonene tilhører.

Innimellom forteller de en historie om en konkret person på et konkret sted: En kvinne mister hansken sin på toget, en kirurg blir besatt av musikken.

Men som oftest er diktene stedløse og kontemplative. De krever tilstedeværelse og konsentrasjon, men de er ikke vanskelige.

Språket er skarpt og situasjonene så overraskende at man burde lese diktet igjen simpelthen for å få med seg alt som skjer i det.

Den store variasjonen i samlingen er noe av det jeg liker best med den. Noen dikt er lange og narrative, andre er korte og sanselige. Noen mystiske, andre umiddelbare.

Hølmebakk viser at man kan være formbevisst uten at formen begrenser.

Arkitekten og botanikeren

Tittelen er satt sammen av tre ord: almanakk, konsonanter og kalender, som også er navnet på bokens tre partier.

Partiets oppsett henger sammen med tittelen – «Kalender» består av 12 dikt, men Hølmebakk skaper også egne systemer innad i det enkelte partiet eller diktet.

For eksempel er «Konsonanter» sirkulært ved at det begynner og slutter med dikt med «BCH» som tittel.

Alle diktene i det partiet har titler basert på navnet til klassiske komponister («BCH» peker på Bach og «MZRT» på Mozart), og man kan tenke seg at de ikke har vokal fordi stykkene deres som regel heller ikke har det.

I Almanakk-partiet blir den mindre kjente verse­formen kenette utforsket. En kenette består av 16 adjektiv-substantiv-par og et innskutt dikt fordelt på en måte som er litt for teknisk til å gjengis her (se heller bilde).

Denne delen er sterk. Det repetitive har en suggererende effekt (for rytmisk til ikke å leses høyt!), og de løst forbundne parene skaper vage, eggende menings­sammenhenger.

Det er noe spontant og genuint utforskende ved dette. Hølmebakk forplikter seg ikke til å skape et fullstendig system. Han lar former oppstå, men også opphøre – slik de gjør i et danse­opptrinn. Denne fleksibiliteten er å foretrekke fremfor en fullstendig formfullendthet, spør du meg.

Undrende tone

Til tross for former og systemer får det viltvoksende plass. I et av diktene har et slags vesen dukket opp på stranden, i et annet står det plutselig en hvit vegg på den andre siden av sjøen.

Tonen er gjennomgående åpen og undrende, og det er gledelig. Hølmebakk lar leseren stå i det forunderlige uten å være direkte kryptisk.

Enkelte av diktene hans behøver mer utpakking enn andre, men hvis diktet har en kulturell referanse du ikke tar med en gang, som «L’Origine du monde», så er det jo bare å ty til søkemotorene. Kanskje lærer du noe nytt eller åpner en ukjent verden, og det er jo ikke så verst, det.

Bokens siste parti, kalenderen, har korte dikt på maks tre linjer. De er mystiske bilder man kan lese om og om igjen, og undres ved. Her er språket helt der oppe.

Naturen ikke interessant i seg selv

Hølmebakk har en del naturskildringer og sammenligninger. Ulik mye annen poesi, er Hølmebakks natur­sammenligninger preget av flere nivåer enn det estetiske.

Eksempel:

Å stå foran skaperverket, som i diktet over, og undre seg uten å bli fortvilt av ikke å vite hva det hele styres av, er noe av det viktigste et menneske kan lære.

Mauren og diktet lever

Diktene i denne boken henger sammen gjennom både form og tematikk, uten at det er mulig eller hensiktsmessig å tegne opp en perfekt sammenheng.

Slik naturen søker seg mot det perfekte, og slik vi søker oss mot det ideelle, men aldri helt kan nå det.

Hølmebakk holder generelt fast på det uavklarte. Han driver ikke med forvirring, men nærmest anti-konklusjon og anti-«budskap». Det er forfriskende uforpliktende og genuint forsøkende – ikke direkte eksperimentelt, det finnes det bedre eksempler på.

Det uforpliktende hos Hølmebakk kan tenkes å si noe om verden. Bunnlinjen virker å lyde: Uansett hvor iherdig du forsøker å fange mauren, vil den kravle, for den er levende.

Hør anmeldelsen av diktsamlingen i «Åpen bok: Kritikerne»:

​​​​​​​