Her er min dom over «Ringenes Herre»

Kjære venn,

jeg håper du har hatt en fredelig julehøytid og at du fikk akkurat de bøkene du ønsket deg i gave.

Rett før klokkene ringer inn det nye året fikk jeg fullført den lengste leseleksa jeg noensinne har hatt. Dere ba meg lese «Ringenes Herre» i 2023 og nå er det fullbrakt.

Jeg ser også tilbake på bokåret og gir dere et flott dikt å lese opp på nyttårsaften!

I april i år bestemte jeg meg for at tiden var inne for å teste fordommene mine mot fantasysjangeren. Men hvor skulle jeg begynne?

Jeg overlot valget til dere og kommentarfeltet satte rekord i antall forslag og veiledninger.

Dere lærte meg forskjell på høy og lav fantasy, hvor jeg kan finne humor og satire, og hvilke serier som er steinbra, men ufullstendige fordi forfatterne ikke får fingern ut til å fullføre dem.

Boka som vant var selsagt J.R.R. Tolkiens «The Lord of the Rings» fra 1954.

Den hadde jeg tilfeldigvis allerede hjemme, en komplett praktutgave med illustrasjoner av Allan Lee, kjøpt på salg en gang på 90-tallet.

Dessverre var den i sjaber stand. Samboeren hadde brukt boka til å holde åpent et defekt baderomsvindu, og den hadde innvendige og utvendige fuktskader. Det lekre omslaget var tapt for lengst.

Tolkien selv mente at «Ringenes Herre» skulle leses som ett verk, selv om den ble delt opp i tre bøker på grunn av lengden.

Da syntes jeg det var greit å forholde meg til den komplette utgaven, selv om den er på til sammen 1069 sider (uten appendiksene på ytterligere 102 sider) og veier 2,1 kilo.

Boka må støttes opp med puter for å kunne leses.

Og som folk sier, det har vært litt av en reise – på alle vis. Romanen handler jo om en reise til ondskapens og mørkets hjerte og hjem igjen.

Det har vært en reise i bokstavelig forstand for mitt herjede eksemplar av «Lord of the Rings».

I sekken på sommer- og høstferier har den besøkt åtte av Norges fylker (etter gamleinndelingen), og sett fjell og fjord, vidde og åkerlandskap.

Til sist har det vært en indre reise for meg, der jeg har opplevd både medgang og motgang i lesingen. Var det verdt å lese boka når jeg allerede hadde sett filmene?

Absolutt.

Her er noen punkter som trekker opp, og noen som trekker ned:

• Slagscener er utrolig kjedelig

Jeg må innrømme at jeg sleit med siste bind, «The Return of the King», for slagscener viste seg å være ganske kjedelige i tekst. I filmen var de storslagne, men i boka ble det altfor mange navn og bare kaos.

Jeg kommer til å styre unna fantasy hvor krig og slag står sentralt.

• Monstrene er skumlere i boka

Jeg har kjent på frykt mang en gang selv om jeg leste under en trygg og varm dyne. De onde vesenene er skumlere i boka enn i filmen.

Tolkien hinter om onde øyne som betrakter deg fra et skjulested, om isnende skrik og vingeslag i nattemørket, eller han skildrer en kvalmende stank som varsler nærværet av et blodtørstig vesen.

Fantasien iler til og å fylle ut resten på verst mulig vis.

• Middle-Earth is a Man's world

Jeg savner flere kvinner, og viktigere roller for dem. Jeg forlanger ikke fifty-fifty kjønnsfordeling, men det kunne ikke vært så vanskelig å gi Arwen og Éowyn litt mer plass.

Når til og med kvinnetrærne, the Entwives, har stukket av, synes jeg gamle Tolkien nesten har anstrengt seg for å tømme universet sitt for kvinnfolk.

Dette er i sannhet Ringenes HERRE og ikke Ringenes FRUE.

• Landskapene og værskildringene var høydepunkter

Jeg som ellers skumleser landskapsskildringer, fortapte meg i beskrivelsene av Middle-Earth sine storslagne skoger og fjell.

Som engelskmann er Tolkien like opptatt av vær som vi nordmenn, og jeg kjente på motløsheten til Frodo og Sam der de kjempet seg gjennom endeløst regnvær og søkkvåte myrer.

Når sola endelig kom fram etter Sauron var beseiret, kjentes det som den første vårdagen. I landsskaps­skildringene viser Tolkien sin poetiske side, uten at det blir svulstig.

• Ingen solskinnshistorie

Røpealarm! Her kommer informasjon om boka som skiller seg fra filmene. Scroll til neste punkt om du ikke vil vite hvordan boka slutter.

Selv om boka ender godt, er den mørkere enn filmene. Jeg ble tatt på senga da hobbitene omsider kom hjem og oppdaget at Saruman hadde kommet dem i forveien og lagt superkoselige Hobsyssel i ruiner.

Det var virkelig mørkt og minnet meg om ekte krigsscener.

Helt til sist viser Tolkien oss at store bragder koster. Frodo, som må bære byrden av ringen, blir så merket av mørket at det ikke finnes noe lykkelig liv for ham, selv etter fienden er beseiret.

• Aller best for unge lesere?

Brodern mente jeg burde ha lest «Ringenes Herre» da jeg var yngre, og jeg kjenner litt sorg over det. Jeg har ikke den samme evnen til å forsvinne inn i et fiktivt univers som jeg hadde i tenårene.

Samtidig var det koselig at min 80 år gamle far kastet seg på prosjektet sammen med meg. Et nydelig sommerminne var da vi satt på terrassen på vestlandet og renset krabbe sammen og snakket om Gandalf, Sam og Frodo.

Nå kan også jeg kalle meg en del av Ringens brorskap, altså de mange tusen kloden rundt som har lest dette urverket innen fantasy

Så får vi se om det blir mer fantasy på meg fremover. Jeg har spart på alle de gode fantasytipsene fra dere.

Hva tenker dere om mine Ringenes Herre-betraktninger? Diskuter med meg i kommentarfeltet.

Litterær fest og bakrus

Det er på tide å oppsummere bokåret 2023 og se fremover.

For min del var høsten preget av to fyldige biografier om store menn, Robert Oppenheimer og Elon Musk. Selv om den førstnevnte er atombombens far, er det han jeg har fått dyp respekt og sansen for, ikke så mye han andre fyren.

Jeg er egentlig ikke noen stor biografileser, men TV-serien «Makta» fikk meg til også å oppsøke politiske biografier fra 1980-tallet. Den bunken gleder jeg meg til å fortsette på når sesong to begynner neste uke. Her er det mye gull!

Ny teknologi har absolutt preget året som har gått, også i bokverdenen.

2023 vil bli husket som året ChatGPT inntok livene våre, til glede og skrekk. I mars oppsøkte jeg litteraturguru Jan Kjærstad, som alltid har omfavnet utvikling innen dataspråk, og han mente det ikke var grunn til frykt for skjønnlitteraturens del.

Men bare i løpet av den våren gikk utviklingen lynraskt. Eksperter begynte å rope alarm og ChatGPT ble brukt til juksing.

Allerede i juli søkte jeg til verdens første sci-fi roman, «Frankenstein» for perspektiver på den teknologiske utviklingen. Jeg ble ikke så beroliget av alle likhetstrekkene jeg så fra skrekkromanen fra 1818 til dagens virkelighet.

Også blant samtidsstemmene var kunstig intelligens et tema. Debutant Julia Martincic er én av dem som setter teknologi i sentrum i sine historier.

I novellesamlingen hennes «Hjertet er en alien» møtte jeg en husholdnings­robot som tar mål av seg til å passe et menneskebarn. Den har gode intensjoner, men det får fatale konsekvenser. Den novellen sitter fortsatt i.

Ifølge forlagenes vårlister får vi flere bøker om kunstig intelligens i de kommende ukene. Dette feltet skal jeg absolutt følge fremover i Bokbrevet.

Ellers mangler jeg det helt store overskuddet opp mot nye utgivelser. Det skyldes så klart at 2023 brakte oss den største litteraturfesten på mange år.

Den femte oktober klokka 11 eksploderte vi i gledesrus da Jon Fosse ble utropt som årets nobelprisvinner i litteratur, og festen har bare så vidt lagt seg.

Mannen min julejobbet i vår lokale bokhandel og kan bekrefte at mange har fått en Fosse-bok under treet i år.

NRK sendte 40 timer med opplesning av Fosses teaterstykker og Nobelreporter Knut Hoems «bjørnefitte» skapte overskrifter i Dagbladet.

Samtidig som en av våre mest anerkjente forfattere ble anerkjent etter et livsverk, fikk vi en ny og frisk stemme til gards.

Allerede i august, da jeg hørte Oliver Lovrenski lese høyt fra en liten lapp på debutantlanseringen, skilte han seg ut som en helt ny stemme.

At en så ung forfatter kan storme inn og vinne Bokhandlerprisen og bli nominert til Lytternes romanpris, er historisk.

Plutselig lå 64 år gamle Jon Fosse og 19 år gamle Oliver Lovrenski på bestselgerlista samtidig.

Det fikk bokhjertet mitt til å svulme av stolthet og optimisme på vegne av norsk litteratur.

Med et så unikt norsk bokår bak oss, må jeg innrømme at det er vanskelig å skue fremover. Jeg lider rett og slett av en litterær festbakrus.

Men, i morgen vil nyttårsaften sette et endelig punktum for året. Vi kan begynne slanke­kuren, trenings­opplegget og alle de andre nyttårs­forsettene.

Bortsett fra de nye bøkene har jeg tenkt at jeg må få lest Lars Myttings store trilogi, nå som den er komplett.

Har du noen leseforsetter for det nye året? Fortell meg om det på e-post!

Min flittige kollega Gerd Elin Sandve Stava har laget en fin oversikt over noe av det vi er mest spente på i vår.

Ukas dikt

I morgen er det nyttårsaften, og jeg har lett etter et godt norsk nyttårsdikt.

Jan Erik Vold har skrevet Nyttårsdiktet (nærmest reprise) og Kolbein Falkeid har sitt fine dikt Årsskiftet. Akkurat i år var jeg på jakt etter noe litt mer høystemt, og det fører oss til Sverige.

På 2000-tallet hadde jeg svensk kjæreste og fikk oppleve nyttårsaften i Stockholm. Der fikk jeg ta del i en nydelig tradisjon, nemlig opplesningen av nyttårsdiktet «Ring klocka, ring».

Siden 1895 har stockholmere samlet seg på uteområdet Skansen rett før midnatt, med varm jakke og medbrakt sjampis og glass.

På tolvdraget har en respektert og folkekjær skuespiller det ærefulle oppdraget å deklamere nyttårsdiktet. Så ringer kirkeklokkene det gamle året ut og det nye året inn og man skåler med venner og fremmede.

Siden 1934 kunne alle svensker høre opplesningen på radio og fra 1977 ble den også vist på TV, så det diktet er i sannhet en nasjonalskatt.

Diktet er opprinnelig engelsk, skrevet av den viktorianske poeten Alfred Tennyson. Det heter In Memoriam, men går under navnet «Ring Out, Wild Bells» på folkemunne

Jeg er litt misunnelig på svenskene som har et så flott nyttårsdikt å samle seg rundt. Her er tre vers du kan lese opp i morgen:

Godt nytt år, og ses i 2024, kjære leser!

Varm hilsen fra Siss

Kommentér

Jeg hører gjerne dine kommentarer om min opplevelse med Tolkiens storverk. Og så lurer jeg på: Hvem identifiserer du deg med i «Ringenes Herre»? Jeg er Merry, glad i god mat og drikke og i båter, og mindre impulsiv enn sin venn Pippin.