Er det på tide å prøve seg på fantasy?

Halli hallå!

Da var påsken over, og jeg fikk ikke lest én eneste bok, gitt.

Sånn er det kanskje for oss som jobber med bøker: Det gir mer frihetsfølelse å skure baderomsflisene til 80-talls hits på radioen enn å ta for seg den høye bunken med bøker på nattbordet.

Men jeg håper at du fikk lest noe fint! Enten en ny bok eller noe snodig du fant på hyttebiblioteket.

Denne uka gir jeg deg en utfordring om å få meg hekta på fantasy, du får ukas bilde og jeg har hørt en podkast jeg mener alle bør høre. Ukas dikt kommer fra kulturministeren sjøl.

Da jeg jobbet på Tanum bokhandel på 90-tallet, hadde vi en liten vegg med fantasy- og science fiction-litteratur på engelsk. Der lukta det alltid fis, for den seksjonen lå inne i en krok, så kunder med luft i magen gikk gjerne dit for å lette på trykket.

Muligens har det preget min holdning til fantasylitteratur. Men kundene som handlet mest fra den hylla var også litt spesielle. De hadde ikke den raffeste klesstilen, og var mer av det ensomme slaget, vil jeg tro. Han ene hadde sågar Prins Valiant-frisyre, det var så gjennomført at det var litt kult.

På den tiden var fantasy en smal sjanger med svært dedikerte fans, som levde sitt eget liv i randsonen av bokverden.

Jeg er ikke alene om å være skeptisk til fantasy. I «Doppler» fra 2004, skriver Erlend Loe om hovedpersonen som blir med datteren sin på Tolkiens «To tårn» på kino. En litt ironisk kommentar fra faren om den onde Saruman fører til at datteren vender seg vekk fra ham i avsky.

For henne er sagaen om ringen en mektig fortelling om kampen mellom det gode og det onde. For faren er det «en uvanlig kostbar film om troll», som ikke berører.

Som jevngammel med Erlend Loe, sympatiserer jeg med faren, men forstår også datteren. Statusen til fantasysjangeren har endret seg dramatisk siden 1990-tallet.

Utvilsomt har kostbare TV- og filmadaptasjoner av kjente fantasyserier bidratt enormt til å popularisere fortellinger med drager, magiske sverd og riddere.

En annen årsak er eksplosjonen i Young Adult Fiction-markedet i USA. Går du inn i en stor bokhandel i New York i dag, finner du en langvegg med ungdomslitteratur, og innen den veggen igjen, en egen vegg med fantasybøker for ungdom.

Det er noe med fantasy som tiltrekker særlig ungdom, og det vet forfattere som henvender seg til et ungt publikum. Mange ungdommer leser nesten utelukkende fantasy.

Mange som elsker klassikeren «Ringenes herre» oppdaget den nettopp i tenårene. Min kollega Turi har lest hele trilogien elleve ganger, og podkasten «Bokklubben Bastard» hadde nylig «Ringenes herre» som tema. Forfattter Maria Navarro Skaranger fortalte om da hun oppdaget Tolkiens univers som ung og gikk helhjertet inn i det, med kostymer og fullt kjør.

At fantasy først og fremst er ungdomslitteratur er kanskje med på å bidra til min skepsis. Det føles litt barnslig med snille trollmenn, utspekulerte hekser og gigantiske sandormer. Tar du på de ironiske brillene, er det lett å fnise av alvespråk, snakkende trær og jålete fantasynavn som Egwene Al'Vere og Tolya Yul-Bataar.

Samtidig syntes jeg Khaleesi og dragene hennes var tøffe i «Game of Thrones», jeg koser meg med Harry Potter og jeg slukte Siri Pettersens «Jernulven». Så døra mi er på gløtt.

Sjefen min mener jeg ABSOLUTT burde lese «Ringenes herre», men verket er over tusen sider langt, og jeg har allerede sett filmene flere ganger. Nazgûlene er dritskumle, men de snakkende trærne synes er jo litt teite. Men det er jo så mye ny fantasy der ute, som jeg vet lite om.

Så jeg overlater det til dere å bestemme: Hvilken fantasybok skal jeg lese, og hvorfor akkurat den?

Jeg lover å lese den som blir sterkest anbefalt med et åpent sinn, og avlevere rapport når jeg er ferdig. Kanskje blir jeg hekta.

Ukas bilde

Apropos fantasy: Det tredje innslaget i serien av bilder med folk som leser bøker fant jeg tilfeldig på nettet. Jeg har ikke klart å finne ut hvem som har tatt det, men anledningen var kinopremieren i LA på den siste filmen i Ringenes herre-trilogien.

Det er om lag 100 prosent sikkert at bildet er oppstilt, men jeg synes det er gøy likevel. Den nystrigla Viggo Mortensen er knapt gjenkjennbar på omslaget. Like kjekk i begge utgaver, spør du meg.

Ny må-høre-podkast om J.K. Rowling

Selv om jeg skrev om den kontroversielle Harry Potter-forfatteren ganske nylig, må jeg inn på temaet igjen.

Grunnen er en ny podkastserie: «The Witch Trials of J.K. Rowling»

The Free Press, som står bak serien, brenner for å skape dialog der debatten har gått helt i vranglås. Og Rowling-saken er nettopp et vepsebol med raseri og hat på begge sider.

Gjennom syv episoder på en time hver, går programskaper Megan Phelps-Roper gjennom de ulike nivåene av historien til J.K. Rowling og verdens største bokfenomen, Harry Potter.

Det mange har glemt, eller kanskje ikke var født til å oppleve, var at første gang folk brente Harry Potter-bøker, var det fundamentalistiske kristne som fyrte opp bålet. De mente at Rowling hadde smuglet ekte hekseri inn i barnebøker og at leserne dermed fikk Satan inn i hjertet sitt.

I 2023 er det folk på den motsatte politiske siden som brenner Harry Potter-bøker. Nå er det transaktivister som viser sin avsky.

Denne 180 graders-vendingen i bokbrenningspolitikken gjør Rowling-saken til en utmerket case for å undersøke hvordan polarisering oppstår og utvikler seg.

Det fins mange gode amerikanske dokumentarister der ute, men Megan Phelps-Roper har en unik bakgrunn. Hun vokste opp innen Westboro Baptist Church-sekten, du vet, de som dukker opp i begravelser med store plakater og roper at homofile skal brenne i helvete.

Megan Phelps-Roper kom seg ut av sekten, og tar i dag sterkt avstand fra de holdningene kirken og hun selv sto for.

Hun har forpint seg på at fremover skal hun gjør sitt ytterste for å lytte til og forstå andre menneskers meninger og følelser.

Antagelig er det Megans spesielle bakgrunn som gjorde at Rowling sa ja til intervju da hun fikk henvendelsen. Programskaperen får god tilgang til den mediesky forfatteren på slottet der hun bor, og sammen nøster de opp historien om et bokfenomen som ingen har sett maken til.

Når vi leser eller hører folk si at Rowling burde brenne i helvete eller at de vil pule henne i halsen til hun kveles, er det rystende. Slike utalelser er fullstendig uakseptable, uansett hvem de rammer.

Men programskaper Megan prøver også å forstå hvor et slikt sinne kan komme fra. Hun har jo selv ropt hatefulle ytringer til folk i sorg, mens hun trodde hun gjorde det av kjærlighet.

Etter at vi har hørt historien fra Rowlings side, og skjønner hvordan hun har tenkt, er det på tide å høre fra den andre siden.

I episode seks, «Natalie and Noah», får vi møte to transpersoner som har vært inderlige Potter-fans, men som føler seg sviktet av J. K. Rowlings uttalelser på Twitter.

Deres historier snudde helt om på det jeg hadde ment så langt. Jeg fikk en helt ny forståelse av bakgrunnen for smerten og skuffelsen folk i transmiljøet kan oppleve når en heltinne svikter dem, slik de oppfatter det.

I siste episode drar Megan tilbake til Skottland, for å høre Rowlings respons på spørsmålene Natalie og Noah har sendt med henne. Den skal jeg høre i kveld.

Om du ikke er spesielt interessert i Harry Potter, handler «The Witch Trials of J. K. Rowling» like mye om ytringsfrihet, debattklima, internetthistorie og hekseprosessens vesen, over hele verden, til alle tider.

Dette er podkasten du må høre i vår. Og du må høre alle syv episodene, ellers går du glipp av den ene siden.

Tips noen om saken

Du kan sende bokbrevet til en venn på e-post

Ukas dikt

Kulturminister Anette Trettebergstuen delte nylig et dikt på Instagram som kan være gjenkjennelig for mange. En slags nynorsk versjon av #denfølelsen:

Diktet er skrevet av Kjersti Wøien Håland, fra debutboka «Kjersti er ein fiktiv person, helsing Kjersti» fra 2013.

Babyer og oppussing, der har du to temaer som kun er spennende å høre om hvis du selv har baby eller holder på å pusse opp. Skyting er alltid trist.

Kommentér

Så, nå har du hatt tid til å tenke litt: Hvilken fantasybok skal jeg lese, syns du? Og hvorfor akkurat den?